45 prosent av alle amerikanere og store deler av verden, går til Facebook for å lese nyheter. Likevel nekter både Facebook og Google for at de er medieselskap – og slipper unna med det.

Det ble annonsert med at han «skulle inn i løvens hule», da Facebook-direktør Patrick Walker kom til Norsk Redaktørforeningens høstmøte i fjor, men alt han trengte å lire av seg var noen halvkveda viser om at Facebook tar sin rolle i media-økosystemet alvorlig og at de «vet at mange mennesker bruker Facebook for å holde seg oppdatert på nyheter». Du sier ikke det. Ifølge Facebook selv har de nå rundt to milliarder brukere, rundt en tredjedel av verdens befolkning. To milliarder som liker og deler de utroligste historier, drevet og muliggjort av Google og Facebooks lynraske og ukritiske algoritmer, der de mest løgnaktige budskap kan nå millioner av mennesker over natten.

Facebook og Google sminker seg med inspirerende ledere, solpaneler og bikuber på taket, kledelige initiativ som skal gjøre verden bedre og arbeidsstyrker som omfavner både kjønn, rase og kulturer. Men det er ikke det disse monsterselskapene handler om, de handler om å tjene penger. Ingen selskaper som prises til 50 ganger bunnlinja eller deromkring bryr seg om noe annet enn å tjene penger. Fra 2013 til 2017 økte verdien på Apple, Facebook, Google og Amazon med Russlands brutto nasjonalprodukt i 2016, 1300 milliarder dollar.

Det de ikke vil snakke høyt om, er at ved å ikke omtale seg selv som et medieselskap, så slipper verdens største selskaper å oppføre seg som folk. For ordentlige medieselskap må etterstrebe en viss objektivitet, sjekke fakta og kilder, ting som koster både tid og penger, særlig om du er til stede i omtrent samtlige land i verden.

Facebook og Google tjener like mye på et klikk på en høyreekstrem side eller en fabrikkert nyhetssak om en konspirasjonssak om Las Vegas-skytingen, som på en gjennomarbeidet nyhetssartikkel fra VG eller New York Times. Penger lukter ikke. Facebook og Google fremstår som moderne og transparente, men blir stadig tatt med buksene nede når det kommer til å jukse med seertall og målgrupper. Konsekvenser ser de lite til.

Algoritmer koster en brøkdel av levende ansatte, men algoritmer kan ikke kuratere og godkjenne nyheter i en tid hvor det stadig finansieres opp redaksjonelle miljøer dedikert til å klekke ut klikkvennlige saker for høyresiden, venstresiden, russiske myndigheter og alt annet det finnes interesser og økonomi for. Og virkelig problematisk blir det fordi saker man tidligere kun leste om i «En gal, gal verden» og National Enquirer, plutselig blir presentert i den samme nyhetsfeeden som Washington Post og Dagens Næringsliv.

 «Hillary Clinton har solgt våpen til IS». «Paven har gitt sin støtte til Trump». Folk flest har ingen forutsetninger for å utøve kildekritikk. Ifølge en analyse fra Buzzfeed, hadde de 20 mest leste falske nyhetene om det amerikanske presidentvalget flere lesere og engasjement enn de 20 mest populære artiklene fra seriøse nyhetsorganisasjoner som The New York Times og The Washington Post. Google, Facebook og Twitter har utviklet seg til å bli de billigste og mest effektive distributørene for de som har laget en hjemmesnekret konspirasjonsteori de gjerne vil spre til en million mennesker over natta. Slik selskapene har rigget plattformen sin, trenger ikke ekstremistene en gang å selge annonsene sine selv.

Ingen selskaper som prises til 50 ganger bunnlinja eller deromkring bryr seg om noe annet enn å tjene penger.

Facebook har blitt verdens største distributør av falske nyheter, mens Google tar betalt for å vise annonser for troverdige varemerker i høyreekstreme videoer. Men nå er noe i emning. Sir Martin Sorrell, styreformann i verdens største reklamebyrå WPP, har gått ut og sagt at medieselskap som Facebook og Google har samme ansvar som andre medieselskap. Naturligvis, Google, Facebook, Snapchat og Twitter tjener penger på å publisere, produsere, distribuere og plassere annonser og innhold.

Google og Facebook mottar 20 prosent av verdens annonsekroner. Det er sykt, men det gjør dem samtidig sårbare for misfornøyde annonsører. Og når verdens annonsørforening og verdens største annonsør Procter & Gamble begge truet med å bruke pengene sine andre steder tidligere i år, så har det allerede drevet fram viktige endringer.

En som ikke bryr seg om å si ifra, er det norske Oljefondet og det på tross av at Facebook sensurerte vår egen statsminister Erna Solberg da hun postet et ikonisk bilde fra Vietnamkrigen. Ved utgangen av 2016 eide fondet 0,57 prosent av aksjene i Facebook og 0,79 prosent av Google. På Facebooks generalforsamling i juni stemte Oljefondet, et av selskapets største eiere, nei til et forslag om at Facebook skulle lage en rapport om hvor stort problemet med falske nyheter er og hvilke tiltak selskapet gjennomfører for å få bukt med det. En uke senere ble et nærmest identisk forslag fremlagt på generalforsamlingen til Googles eierselskap Alphabet. Oljefondet som har 37 milliarder investert i selskapet, stemte nei. En gal, gal verden.

Administrerende direktør, Jan Morten Drange, i Den Norske Annonsørforeningen har vært befriende tydelig. Han påpeker at selv om norske annonsører er kritiske til om Facebook og Googles dominans er bra for markedet og er opptatt av å ha en seriøs norsk medieflora, gjenspeiles dette i liten grad i de faktiske mediekjøp som gjøres.

For Norge har makt, norske initiativ blir sett og hørt og omtalt. Det er en av grunnene til at Google bruker stadig større millionbeløp på lobbyvirksomhet her til lands.

Norsk media og norske annonsører må sette strengere krav til de globale monsterselskapene. Kommunikasjonsbransjen må også på banen, for når alt skal måles i klikk og delinger, er det lett å glemme at kvaliteten på kommunikasjonen har en egenverdi.

Og Oljefondet? Bruk makta deres!

Denne kommentaren ble først publisert på VG.