Hoppsporten er kanskje en norsk nasjonalidrett med høy medieprofilering, men i nasjonal sammenheng er idretten en miniputt. Om lag 1.500 nordmenn hopper aktivt på ski. Til sammenlikning har vi ca. 120.000 aktive langrennsløpere og 375.000 fotballspillere i Norge.

Det er nok å se på den stusselige forfatningen skøytesporten befinner seg i, for å skjønne at stempelet «nasjonalsport» ikke er ensbetydende med udødelig status.

Marginale idretter er fryktelig sårbar for svingninger i rammebetingelser. Drastisk bortfall av ressurspersoner og penger er dramatisk, og konflikten mellom sportssjef Clas Brede Bråthen og Norges Skiforbund kan fort ende med begge deler for norsk hoppsport.

Sju av hoppforbundets sponsorer truer med å trekke sine økonomiske bidrag hvis ikke den høyprofilerte konflikten ikke løses. Dagbladet estimerer verdien av disse avtalene til omlag 100 millioner kroner.

Mandag ettermiddag kontrer styret i Skiforbundet med å be sponsorene holde kjeft og ikke legge seg opp i ting de ikke har noe med henvisning til egen «styringrett og idrettens frie stilling».

Det er lett å forstå at påtrykket fra kommersielle samarbeidspartnere føles vanskelig i en allerede betent situasjon. Samtidig er det tilsvarende vanskelig å skjønne at veien videre blir enklere av et slikt utspill. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det, er det ganske usannsynlig at aktører som betaler millioner av kroner for å assosieres med visse verdier og profiler holder kjeft og nikker pent når grunnlaget for samarbeid forsvinner og omdømmet svekkes.

Skiforbundets versjon av personalsaken, er at Bråthen ikke får fornyet tillitt som hoppsjef etter 17 år i stillingen på grunn av uakseptabel kommunikasjonsform og at han «ikke har etterlevd de forventninger som er meddelt for utøvelse av din rolle som sportsjef...». Det siste ble på forunderlig vis presentert i en skriftlig advarsel i desember 2020. Bråthen på sin side hevder han bare har vist engasjement i jobben.

Jeg skal ikke felle noen dom over hvem som snakker sant, men det er åpenbart at utøvere, trenere og kommersielle partnere ikke kjøper at hoppsjefens påståtte samarbeidsproblemer er grunn god nok til å fjerne ham fra stillingen.

På langt nær. Å være høylytt på vegne av verdier som likestilling og åpenhet slik Bråthen vitterlig har vært, er tvert imot en verdi sponsorene gjerne betaler for, og vil assosieres med.

«For oss som sponsorer er Skiforbundets håndtering av denne saken åpenbart uheldig. Det er ødeleggende for Skiforbundets omdømme, og påvirker samtidig sponsorenes omdømme negativt.», skrev Eterni Group, HELP Forsikring, LO, Lundin, Nammo og Scantrade i et brev til Skiforbundet før helga.

Og det er i denne konteksten Bråthen-konflikten løftes fra å være en offentlig personalsak (snakk om motsetning!) til å bli et større spørsmål om verdi og moral: Hva skal norsk idrett stå for? Og hvem er idrettsbevegelsen til for?

For med Skiforbundets siste utspill til sine kommersielle partnere, er det er langt fra sikkert at en eventuell sponsorboikott stopper ved døra til hoppforbundet. Ender Bråthen-saken opp med etterlatt inntrykk av at norsk skiidrett kvitter seg med sterke personligheter som står opp for gode verdier, samtidig som man ikke ønsker å lytte til råd fra viktige økonomiske bidragsytere, er det betimelig å spørre seg om når skepsisen også sprer seg til sponsortungvekterne i eksempelvis langrenn og alpint.

Kan for eksempel aktører som DNB og Telenor leve med et forbund og en generalsekretær som bevisst tar andre verdivalg enn det «grasrota» - som også er deres kunder – ønsker?

Det er dette 100-millionerkronesspørsmålet Norges Skiforbund indirekte må besvare når Bråthen-saken etter hvert skal få sin avslutning.