Storebrødre som gjennom mange år er vant til å få viljen sin uten protester, er sjelden særlig begeistret når de møter motstand fra lillebror. TV 2-sjef Olav Sandnes, som er det danske milliardkonsernet Egmonts fremste våpendrager i Norge, er åpenbart intet unntak. Nådeløst svinger han pisken over den som måtte si seg uenig i hans analyse av egen fortreffelighet. Alt i den hensikt å tåkelegge sakens kjerne.

En helt ordinær henstilling til Konkurransetilsynet om å opprettholde fri konkurranse i sportsrettighets- og betal-TV-markedet blir i Sandnes vokabular til at Discovery og TVNorge skal «ta all sin makt i bruk for å stoppe avtalen». Et ønske om at allerede eksisterende konkurranselovgivning skal håndheves, blir til at vi «hissig roper på regulering». En bekymring for at en dominerende markedsleder, som vil kontrollere over 70 % av markedet, faktisk vil bruke sin markedsmakt, blir til «svartmaling».

TV 2s verdensbilde
For våre motforestillinger stemmer åpenbart ikke med TV 2s verdensbilde. Det er ikke så overraskende. Markedsledere er svært sjelden bekymret for sin egen maktbruk, uansett hvor store bicepsene blir. Og TV 2 har stort sett fått det som de har villet siden jeg var med og startet kanalen for over 20 år siden. Med unntak av tapet av norsk Tippeliga for noen år siden – som har ført til tidenes lengste furtekampanje rettet mot NFF.

De gjentatte forsøkene på å snakke om alt annet enn sakens kjerne, er imidlertid litt overraskende. Strategien er åpenbart å sause mest mulig sammen for å forvirre maksimalt: OL, kvinnefotball, Bundesliga, Netflix, ski-VM, HBO, landskamper etc. Alt brukes som argumenter for at det ikke eksisterer noen fare for dominans. Men som jeg har skrevet tidligere: Dette dreier seg om konkurransen i betal-TV-markedet for sport – og der finnes det bare tre rettigheter som utløser reell betalingsvilje. Et sammenslått TV 2/C More vil kontrollere to av disse rettighetene, samt 70 % av de betalende kundene. Det er dette Konkurransetilsynet må vurdere, og det er dette TV 2 ikke vil snakke om.

Ensom svale?
Sandnes opplever meg som en enslig kritisk svale i en kakofoni av jubel og hyllest. Jeg skjønner at det er fristende å tolke omverden slik. Men heller ikke her stemmer kartet med terrenget.  Administrerende direktør i MTG/TV3, Morten Micalsen, sier rett ut til Dagsavisen at kjøpet er uheldig for konkurransen og at: «TV 2 gambler på å komme i en monopolsituasjon. Da vil rettighetene være parkert i svært lang tid». Dette kommer fra TV 2s eneste gjenværende konkurrent innen betal-TV-markedet for sport. Også mediebyråene er bekymret for at TV 2 får kjøpe seg til en dominerende posisjon – på seerne og annonsørenes vegne. «Dersom enkeltaktører blir for store, kommer markedet fort i ubalanse, noe som kan gå ut over både seere og annonsører på sikt. Slikt liker jeg ikke», sier Mediacom-direktør, Jakob Schjerven.

Ola Bernhus, kommentator i Aftenposten og tidligere sportssjef i TV 2, avblåser i realiteten fremtidig konkurranse og varsler om et kommende monopol: «Konkurransen i dette markedet begynner å bli liten […] Ved neste høve får TV 2 antagelig kampene for en slikk og ingenting, for da har NRK og de andre kanalene fått enda mer trening i å klare seg uten norsk fotball.» Selv generalsekretær Kjetil Siem i NFF, som nå er prisgitt TV 2s gode vilje, innrømmer at «jeg frykter at Strømme kan ha litt rett».

Fra småkanal til mediemonster
Mens Alf Hildrum yndet å omtale oss som «småkanal» er det nå mer opportunt å definere konkurrenten som «kommersiell tv-gigant». Discovery og Egmont er begge ressurssterke selskaper, fordi begge driver økonomisk rasjonell business og ikke kaster penger ut av vinduet. Det er ikke et selskaps finansielle evne til å tåle store tap som avgjør om man byr på rettigheter. Det er troen på – og sannsynligheten for – at kjøpet blir lønnsomt som er avgjørende. Hvis TV 2 får lov til å etablere et monopol på de to mest attraktive sportsrettighetene i Norge, og samtidig kan kontrollere pengestrømmen fra 70 % av kundene, vil TV 2 få utilbørlig stor forhandlingsmakt. Konkurransen vil svekkes vesentlig. Og det er dette som er Konkurransetilsynets kriterium for å bryte inn.

TV 2-sjefen trekker paralleller til 2006, og fremhever sitt selskaps historiske risikovilje, mot og langsiktighet da de den gangen kjøpte Tippeligaen og bygget en betal-TV-business. Han spør retorisk hvorfor ikke vi kan gjøre det samme nå. Det er et skjevt bilde av virkeligheten. Dette kjøpet skjedde i samarbeid med Telenor, som samtidig gikk inn på eiersiden i TV 2 Zebra og TV 2 Sport, og sikret betydelige inntekter. Telenor kontrollerte halvparten av landets TV-kunder, og konkurranse fra Internett fantes ikke, så vi snakker om et totalt annerledes risikobilde. Å gå inn i et jomfruelig betal-TV-marked den gangen, støttet av landets suverent største distributør, kan ikke sammenlignes med i dag å skulle utfordre en helt dominerende aktør med opp mot en halv million abonnenter – og i tillegg gjøre det alene.

Til slutt: Det er påfallende at Sandnes verken svarer eller kommenterer på TV 2s utstrakte bruk av markedsmakt de siste årene. Etter flere eklatante avtalebrudd overfor NFF og aktiv bruk av redaksjonell boikott for å oppnå kommersielle fordeler: Er det virkelig svartmaling å være bekymret for et enda mer dominerende TV 2?