Skandaler knyttet til skatteunngåelse trenger man ikke å lete lenge etter. Sist ut er DNs avsløringer om rederifamilien Wilhelmsen som i mange år hadde formue bortgjemt i Sveits og i karibiske skatteparadiser. Tidligere har store avsløringer som LuxLeaks, Panama Papers og Paradise Papers avslørt skatteunngåelse i storstilt skala.

Alt i alt forsvinner enorme summer i skatteunngåelse. I boken Skjult Rikdom hevder den franske økonomen Gabriel Zucman at så mye som 7.600 milliarder dollar er bortgjemt i skatteparadiser. Dette taper verden årlig 200 milliarder dollar i skatteinntekter på, hevder Zucman.

Fenomenet har fått økt oppmerksomhet de siste årene, og en rekke internasjonale initiativ er igangsatt for å få bukt med det. Det er derfor overraskende at så få norske selskap ikke er mer tydelige på hva de aktivt gjør.

Når næringslivet skal vise at de tar bærekraft og ESG på alvor, så ser de som regel til klima, miljø og likestilling. Det er bra, men bærekraft er så mye mer enn dette. Det finnes tross alt 17 bærekraftsmål og en skog av undermål.

Skatt er ikke et bærekraftsmål i seg selv, men en bærekraftig skattepraksis spiller inn i en rekke av de andre målene. Bærekraftig skatt er blant annet grunnleggende for å nå mål som nummer åtte om økonomisk vekst. Som den norske skatteforskeren Anette Alstadsæter har vist, så er det i hovedsak de aller rikeste som unngår skatt, og at dette i størst grad skjer i fattige stater. Bærekraftig skatt er derfor svært viktig for å nå mål nummer ti om redusert ulikhet.

For å nå nær samtlige andre bærekraftsmål, så trengs det også storstilt bruk av offentlige midler. Det blir mindre av disse om næringslivet ikke skatter på en bærekraftig måte.

Det er med andre ord stort rom for å benytte skattepraksis som et ledd i selskapers bærekraftskommunikasjon. Omdømmegevinsten er potensielt stor ved å vise at man tar bærekraftig skattepraksis på alvor, og som Wilhelmsen-saken har vist de siste ukene, er omdømmerisikoen enda større om man velger å ikke gjøre det.

Norske virksomheter trenger ikke å se lenger enn til Sverige for å finne gode eksempler på selskaper som tar ansvar, står for en bærekraftig skattepraksis, og som aktivt bruker dette i bærekraftskommunikasjonen sin.

Den svenske fornybarkjempen, Vattenfall har lenge hatt en klar visjon om at skattepraksisen deres skal være bærekraftig. Gjennom skattepolicyen sin viser de hvordan dette ser ut i praksis. Viktigst er deres lovnader om å ikke bedrive aggressiv skatteplanlegging, samt deres løfte om å være transparente i møte med skattemyndigheter.

Dette er tilsvarende lagt vekt på i GRIs standarder for bærekraftsrapportering. GRI publiserte i 2019 standard 207 om bærekraftig skattepraksis. Standarden vektlegger, i likhet med Vattenfalls policy, transparens om beskatning i land hvor selskap opererer, samt åpenhet rundt selskapets strategi for skatteplanlegging.

Mulighetene for norsk næringsliv er store. Å følge en skattepraksis som den lagt opp til av Vattenfall og GRI er ikke bra bare for verden, men også potensielt en omdømmeseier. I en verden hvor «alle» snakker om bærekraft kan bærekraftig skatt være måten å skille seg ut på.