Fredag 31. januar 2020 kunne vi lese på Aftenposten.no at det ifølge leder av Mediebyråforeningen, er «risky business» for profilerte personer å registrere eget navn som varemerke, under henvisning til det tidligere samarbeidet mellom Coop og Petter Northug. Den videre begrunnelsen vitner om en klar misforståelse mellom foreningens leder Merete Mandt Larsen og journalisten, da en varemerkeregistrering selvsagt ikke har noe å gjøre med bruddet mellom Coop og Petter Northug etter en fyllekjøringsepisode i 2014.

Hvorvidt det er en god idé for kommersielle aktører å inngå tette samarbeid med brands som er uløselig er knyttet til en profilert person er kanskje et betimelig spørsmål, men dette har ingenting med varemerkebeskyttelse å gjøre.

Som idrettsutøver i verdenstoppen er det nesten uunngåelig at personnavnet ditt også blir interessant i kommersiell sammenheng. Dette har vi etter hvert mange eksempler på, og mange av våre største idrettsstjerner gjør i dag god butikk av å lisensiere ut navnet sitt til klesprodusenter, telefonselskaper og alt imellom. At man i en slik situasjon ønsker å sikre seg eneretten til å kapitalisere på eget navn nå og i fremtiden, og ha et effektivt vern mot misbruk, bør være en selvfølge og er det motsatte av «risky». Det er nettopp denne juridiske eneretten og kontrollen varemerkesystemet skal bidra med å etablere.

For en som til daglig jobber med beskyttelse av immaterialrettigheter og konflikter rundt disse er det oppløftende å se at også influensere og deres apparater har forstått hvilke kommersielle verdier navnene deres representerer. Når et navn er ditt fremste konkurransefortrinn skulle det bare mangle at man sørger for effektiv juridisk beskyttelse mot misbruk av dette. Å ikke sørge for slik beskyttelse er derimot meget «risky business». Derfor er det synd når Aftenposten-artikkelen på feilaktig grunnlag gir inntrykk for at det er risikabelt å søke varemerkebeskyttelse for eget navn. For enhver som kjenner varemerkesystemet er det åpenbart at det heller ikke er dette Merete Mandt Larsen i Mediebyråforeningen har ment.

Jeg mener ikke med dette å antyde at en varemerkeregistrering er løsningen på alle kommersielle utfordringer som følger med å ha et profilert navn. I motsetning til hva Marte Schei i Anti Brandpeople sier i artikkelen vil jeg derimot påstå at en varemerkeregistrering – med litt forarbeid – er en billig, enkel og «ukronglete» prosess, som kan øke den reelle verdien navnet ditt har og gjøre det enklere å stanse uønskede forsøk på å snylte på den goodwillen navnet har opparbeidet.

Patentstyrets offentlige søknadsgebyr er på skarve 2900 kroner, og ved bruk av det elektroniske innleveringsystemet får du svar på søknaden i løpet av uker. Selv i tilfeller hvor søknaden ikke leder til registrering vil du få en begrunnelse som kan gi viktig innsikt i egen rettighetsposisjon.

Så, for å avslutte der vi startet: Petter Northugs varemerkeregistreringer av eget navn har ingenting med Coop, fyllekjøring eller risiko å gjøre. Registreringene sikrer at Petter Northug og hans apparat kan føre effektiv kontroll med hvordan navnet brukes i næringsvirksomhet, og er et viktig verktøy å kunne lene seg på når noen forsøker å tjene penger på Petter Northugs navn uten hans samtykke.