«Vi er langt forbi Zoom og Teams», skriver Eirik Fjellaksel, og viser til Slack og Google Docs. Akkurat, ja. I sitt tilsvar gir Fjellaksel meg mer rett enn han er klar over. At norske bedrifter klarer å chatte og jobbe i felles dokumenter, tar jeg nesten for gitt. Og selvsagt, all honnør til dem som nettopp har begynt med det. Men er det virkelig der vi skal legge ambisjonsnivået?

Det er ikke norske bedrifter jeg rettet skytset mot i min opprinnelige kommentar. Min frustrasjon kommer fra den kjedsommelig repeterte fortellingen om at Norge er blitt digitalisert i rekordfart. At vi har snørt på oss sjumilsstøvlene og i løpet av måneder trampet langt inn i fremtiden. 

Jeg mener det skulderklappet er en bjørnetjeneste, fordi det er å grovt undervurdere det potensialet digital omstilling representerer. Det er å sikte for lavt, og det er å være begeistret for tidlig. Selvtilfredshet har alltid vært fremskrittenes største hinder.

I Increo har vi nylig fått Opinion og Norstat til å gjennomføre en undersøkelse om digitalisering i norsk næringsliv. Den viser naturligvis at mange bedrifter har tatt i bruk nye digitale verktøy den siste tiden. Men kun 17 prosent svarer altså at koronasituasjonen har ført til at de har digitalisert hele eller deler av virksomheten. Hvis dette også for mange primært betyr videomøter og Google Apps, understøtter dette hovedpoenget mitt:

Dette halvåret har kun gitt oss en ørliten smakebit på de digitale mulighetene som finnes.

Veien ligger fortsatt foran oss. Men ut av krise springer gjerne endring, og jeg håper selvsagt koronasituasjonen har satt fart på vårt nasjonale digitaliseringsprosjekt. Det må imidlertid lede til noe langt mer enn videomøter, jobbchatting og dokumenter i skya.

Som digitalbyrå kan vi ikke legge terskelen der. Ikke for oss selv, ikke for kundene våre – og i alle fall ikke for samfunnet. Det er nok både Fjellaksel og jeg enige om.