Frank Varner er født på Kampen, Oslo østkant og flasket opp i melkebutikken som moren drev. Broren ble lege, Frank kjøpmann med praksis fra varesykkel og melkeflaskene i kasse foran. En periode som ekspeditør, kombinert med BI på kvelden, stimulerte til egen virksomhet. 30 kvatratmeter blomsterforretning på GrØnerløkka var tilsalgs. Noen av leverandørene han hadde kontakt med var villige til å gi varekreditt. Slekt og venner stampet frem penger til lokalet. Etter tre år åpnet han butikk i Trondheim og i Bogstadveien der han satte inn kona. Dressmann-navnet ble først tatt i bruk på en butikk i Skippergata 1967.

Underveis ble Varner også entertainer og impresario. I årevis var livet hans butikkene om formiddagen, markedsføring bokstavelig talt med både kropp og sjel om ettermiddagen og kvelden. Bokføring om natten når bilagene fylte en pappeske. Tidvis også tokt inn i Sverige for å kjøpe opp varebeholdninger etter butikker som var gått konkurs eller nedlagt.

Det var ikke penger til annonsering. Varner spilte på vennene fra tiden som aktiv i fotball og ishockey. En dress for et reklameinnslag på banen. Et helt år fikk han dominere Ullevål stadion for kroner 30 000. Nå betaler han av på billig markedsføring den gangen med rundhåndet sponsing av blant annet landslaget i fotball. Støtte het det den gangen.

Han betalte noen klesplagg for å være markert med løpesedler på dansetilstelninger, inklusive orkesterlederens skryt fra scenen om Dressmann-plaggene. Og det ble Varner City Hall. Engstelsen for å stå opp og snakke til en forsamling ble nedkjempet i kjelleren til Cecil på hjørnet av Stortingsgaten og Rosenkranztgaten. Butikk på gateplan og diskotek under med kaffe og sigaretter som lokkevarer. Nest etter hans siste butikk i Riga, noe av det morsomste han har vært med på. Hentet inn kjente artister mot oppgjør i klær.

Introduserte utenlandske moterskapere. Selv steppet han fram og tilbake over scenen i variasjoner over Dressmann-klær og trakk nysgjerrige i hundrevis, herunder byens unge løver som ville se hva ungdom av middelstanden var opptatt av. Det ble ikke mye netto av Varner City Hall. Derimot et ubehagelig innslag av narkomane fra strøket omkring som bidro til at stedet måtte legges ned. I det hele tatt ikke stort igjen for 18 timers hardjobbing de første 10 årene, men han var nærmere hovedstadens kulturliv enn noen gang senere ved å bli leverandør av klær og utstyr til teater, film og TV.

Når en glede gjentas tilstrekkelig mange ganger, taper den sin stimulans. Hjertet banket ikke lenger litt ekstra ved en ny butikk. Varner gikk over til å skape eller kjøpe bedrifter: Varner-Øglænd, Vivik, Byggeland, Varner-Øglænd Investor, Cubus-kjeden, Total Forsikring & Finans, Bik Bok, Varner-kjeden samt litt venstrehåndsvirksomhet her og der. Han var med på å starte nå nedlagte Oslobanken. Til sammen har konsernet med Frank Varner som sjef 2000 ansatte og en samlet omsetning på drøye 2 milliarder kroner. Samtlige aksjer i morselskapet Varner-Øgland AS ligger hos faren og hans tre sønner. Hvis han har vært drevet av ønsket om å bli meget rik kunne han forlengst trukket seg tilbake, men klarer ikke hvile så lenge det finnes ubrukte muligheter. Han salderer sin våkne tid med fotballkamper. På banen eller foran fjernsynsskjermen. Forretningsforbindelser vil ha ham med på golfbanen, men hans arena for nye muligheter ligger ikke der.

Det er langt mellom Olav Ryes Plass i Oslo 1962 og Riga i Latvia 1995. Mellom den første Dressmann-butikken og den hittil siste.Tidligere sovjetborgere sto timesvis i kø for å kjøpe norske klær mens det meste av landets regjering betraktet oppløpet med hard valuta i blikket. Frank Varner hadde håpet at i det minste én av statsrådene ville være tilstede under åpningen. Nesten hele regjeringen kom, med statsminister Maris Gailis i spissen og var mer enn høflig interessert i å bytte noen millioner Lat med norske kroner. Det rigabalsam-smørte eventyret til Varner fortsetter med at Dressmann skal drive byens store kjøpesenter og låner staten penger til å kjøpe aksjemajoriteten i dens egen eiendom. Og får borgerfred med mafiaen som en del av avtalen.

I Asker bor de innenfor en rusletur: Faren som konsernsjef og de to eldste sønnene som er administrerende direktører for hvert sitt selskap i gruppen. Tredje sønn er fremdeles under utvikling ute, men det er plass også for ham på en ansvarsfull posisjon i Varner-Øgland AS. Sønnene har et økonomisk engasjement i konsernet langt større enn faren, men han har allikevel styringen med sin prioriterte minoritetspost. Mor er klakør. Familien diskuterte moter og nye prosjekter rundt middagsbordet lenge før guttene var store nok til å fylle sine fars klær. Far er glad for å ha gjort dem selvgående. Nå går det lengre og lengre tid mellom hver gang de har et spørsmål til ham. En litt bitter pris å betale for å ha holdt seg forsiktig tilbake underveis. Latt dem få prøve seg.

Det har vært situasjoner når han måtte svelge at resultatet ville blitt bedre hans vei. Han er fortsatt styreformann i de fleste av gruppens bedrifter og drivkraften bak nye prosjekter. Fremdeles kjapp til å ta avgjørelser som er lure i åtte av ti tilfeller. Dagen begynner med nøkkeltallene fra samtlige butikker. På papir, for Varner har fremdeles ikke hatt sine verdifulle fingerspisser på en eneste PC-tast. Han har ikke klart å distansere seg fra skrekkopplevelsene i sekstiårene da forskjellen mellom salg og budsjett kunne bety økonomisk ruin. Men fortsatt er fingerspissfølelsen for moter, pris og kvalitet som arvesølvet på kistebunnen. Han henter det fram i diskusjoner med sønnene når de vil ruse ut av gropene. Han er stenhård i forhandlinger og kan forferde selv neste generasjons kremmere Petter Stordalen og Stein Erik Hagen på styremøtene i Steen & Strøm.

Frank Varner kommer aldri å trekke seg helt tilbake, men han er forsiktig i gang med å ta litt mer fri enn før. Han har mange sommerferier å ta igjen. Av vane sitter han på kontoret til ca 17.30, men har trimmet ned sin deltakelse i mange faste møter. Med en viss forbauselse kjenner han en gryende lengsel etter å komme hjem før det er blitt kveld. Sette seg på kjøkkenet, kanskje med et glass vin og være håndlanger for sin kone når hun lager middag.

Varner har ikke noe markeringsbehov på byens bedre restauranter og synes ikke på premierefester. Ingen fotograf har fanget ham inn på Norges Banks årlige middag. Kanskje gis det situasjoner da han tenker seg at sønnene opplever sin far som litt sidrumpa. Men så kommer den gode morgenen med tall bedre enn budsjettet og livet er igjen verdt å leve. Hvis for eksempel gigantprosjektet på Majorstua utvikler seg som planlagt. Her legger han inn et større antall millioner i samarbeid med sin gamle venn, friskotekereieren Kjell Kaspersen. I tillegg til engasjementet i den nye sportshallen har han kjøpt til 5000 kvatratmeter og strukket grunnlaget til det som skal bli Colosseum Park.

NILS SCHJANDER

FOTO: JO MICHAEL

]]>