I tirsdagens utgave av Dagens Næringsliv (DN) har Håkon Borud, tidligere nyhetsredaktør i Aftenposten, en utmerket artikkel der han påpeker hvordan Stortingets flertall har klart å ødelegge for en skikkelig utredning fra Åmås-utvalget, som har i oppgave å se på en helhetlig statlig politikk for mediemangfold her i landet.

Et flertall på Stortinget – drevet frem av lobbyvirksomheten til TV 2 – har tvunget regjeringen til å komme med en løsning som kan gi statlig støtte til tv-kanalen. Dette må visstnok haste så voldsomt at en ikke har tid til å vente i tre måneder på at Åmås-utvalget skal komme med en innstilling som skal gi et gir et helhetsperspektiv på en fremtidsrettet politikk på dette området.

Som Borud korrekt påpeker, et det Grunnlovens krav om statlig støtte til «den offentlige samtalen», som er selve grunnlaget for at staten skal bevilge penger til norske medier. Kritisk journalistikk og en arena for debatt er det som er selve fundamentet for et levende demokrati. At det drives nyhetsproduksjon i TV 2 og at kanalen ligger i Bergen, bør være underordnet. Vel så viktig burde det være å få til en overordnet løsning som ivaretar lokalpresse og medier som når sosiale grupper med samfunnsengasjement. Tv-kanaler er ikke de eneste arenaene for «den offentlige samtalen».

Helt siden det ble klart at de gamle økonomiske rammevilkårene for TV 2 ikke lenger hadde samme betydning som ved oppstarten av kanalen, har ledelsen jobbet iherdig for å få statlige midler til driften.  TV 2s mangeårige sjef, Alf Hildrum, engasjerte da også sin gamle kollega og partivenn Jan-Erik Larsen i First House til å bistå med lobbyvirksomhet. Etter at Larsen hoppet av fra First House og startet sin egen lobbybutikk, har han fortsatt engasjementet for TV 2.   Hvor mange millioner som er utbetalt i honorarer vet vel bare revisor, men mye tyder på at beløpene TV 2 har betalt ville kunne lønnet en håndfull journalister for hvert år oppdraget har pågått.

Det kanskje mest interessante med det som har skjedd, er å se på hvordan en sterk medieaktør som TV 2 bruker store penger på lobbyvirksomhet – og kanskje vel så interessant – hvordan de får fotfeste for sine synspunkter hos Arbeiderpartiet. Et parti som tradisjonelt tar sterk avstand fra pengers innflytelse på politikk. 

Har ikke Arbeiderpartiet en mer langsiktig politikk om hvordan «den offentlige samtalen» best kan utformes i det norske samfunnet, enn å gi statsstøtte til TV 2?

Man må muligens se litt på historien for å finne et svar. Alt Hildrum kom til TV 2 fra stillingen som leder av A-pressen (nå Amedia). Det skjedde etter at han hadde manøvrert ut Schibsted fra deres 33 prosent eierandel i TV 2. Det gjorde han ved å inngå en aksjonæravtale på vegne av A-pressen med Egmont, der de to selskapene besluttet å samarbeide og fremstå som en enhet i aksjonærsammenheng. Dermed var Schibsted spilt ut over sidelinjen, og aksepterte å bli kjøpt ut av selskapet som de var med på å starte.

I aksjonæravtalen ble det også inngått en passus som sa at hvis en av de to partene (A-pressen og Egmont) ønsket å selge seg ut, skulle den andre parten ha forkjøpsrett. Og nøyaktig det skjedde da Telenor som 40 prosent eier av A-pressen forlangte at aksjene i TV2 ble solgt ut av selskapet. Dermed ble TV 2 heleid dansk. Arkitekten bak manøveren var den politiske rådgiveren og sentrale Arbeiderparti-mannen Alf Hildrum, som så ble engasjert som TV 2-sjef da Kåre Valebrokk sluttet.

Så mannen som gjorde TV 2 til et heleid dansk selskap og som inntil nylig har jobbet i kulissene for at selskapet burde få statlig støtte for å drifte en tv-kanal fra Bergen, er den som har jobbet mest iherdig med å sørge for at staten betaler for TV 2. Godt hjulpet av en godt betalt lobbyist og gammel venn, Jan-Erik Larsen.

Hvis det er slik at Arbeiderpartiet er så bekymret for at Stiftelsen Egmont ikke har midler til å drive TV 2 frem til et gjennomarbeidet forslag om en helhetlig mediepolitikk foreligger, foreslår jeg at de sørger for at regjeringen skriver ut en sjekk og sender til København. Det finnes jo lange historiske linjer for det i Norge og for en toppledelse i Egmont som i fjor tok ut 36 millioner i lederlønninger, vil sikkert en statlig sjekk være kjærkommen.

Er det virkelig slik norsk mediepolitikk skal utformes? Og har ikke Arbeiderpartiet en mer langsiktig politikk om hvordan «den offentlige samtalen» best kan utformes i det norske samfunnet enn å gi statsstøtte til TV 2? Kanskje sambygdingen til Alf Hildrum og mediepolitisk talsmann Arild Grande kan svare på det?