Denne kommentaren står på trykk i Kampanje magasin.

Hva skjer med sosiale medier når flere og flere voksne tar det i bruk, spurte programleder Jenny Skavlan i NRKs Tweet4Tweet. Programmet er i opptak og godt redigert, i motsetning til de nye mediene programmet liksom skal omfavne. Det er egentlig litt rart at et mediehus som har de ekstremt kompetente folka i NRK Beta på huset, klarer å komme opp med et slikt programkonsept. Litt som VG Digital – bilaget som kun kommer på papir.

Ifølge min nye yndlingsnettside, whendidyoujointwitter.com, kom Skavlan på Twitter 11. oktober 2009, omtrent ett år etter Elisabeth Skarsbø Moen, som var en av kveldens gamlisgjester. Riktignok satte Skarsbø Moen etter hvert skapet på plass ved å vise til at begreper som LOL bare var så IRC på 90-tallet. Det kan jo nevnes at det ukronede «kongeparet» på Twitter er de femti år gamle Johan H. Andresen og Elin Ørjasæter. Tom Berners-Lee, også kalt internetts far, fyller 57 i juni. Likevel tror noen at «nye medier» er de unges kanal.

I etterkant av Social Media Days i februar skrev Jørgen Helland i Halogen om «konsensuskulturen» blant deltakerne på konferansen. Helland pekte på noen etablerte sannheter blant SoMe-entusiastene, som at «sosiale medier alltid er bra» eller «stort sett alle virksomheter vil få mye gode ting igjen hvis de gjør sosiale medier riktig».

Men det var en artikkel i The Economist før jul som satte fingeren på noe som har irritert meg vel så mye; nemlig den totale mangelen på å sette seg selv inn i en historisk kontekst. Man skulle jo tro at en revolusjon, dialog eller spredning av informasjon tidligere knapt nok var mulig. Sånn går det kanskje når alt må sies på engelsk. For da blir jo «word of mouth» noe mer elevert enn bygdesladder. Er man født på 80-tallet, som Skavlan og hennes medprogramledere er, kan man jo lett forledes til å tro at «Word of mouth»-markedsføring og virale kampanjer er bare så det nye tusenåret.

The Economist viste til Martin Luther som skal ha spikret opp sine teser mot datidens avlatpraksis på kirkedøra i Wittenberg i 1517. Ifølge Wikipedia er historien om Luthers hånd med hammeren en tvilsom og dårlig historisk belagt hendelse, ikke helt ulik historieforståelsen til den hengivne skaren av tilhengere/følgere/fans av sosiale medier. Uansett. Martin Luther publiserte nå i hvert fall sine teser, og det tok ikke lang tid før ryktene om Luthers opprørskhet gikk mouth to mouth, og spredde seg viralt via nye medier. Johann Gutenberg, 1500-tallets svar på Mark Zuckerberg, hadde litt tidligere utfordret de etablerte mediene ved å lage trykksaker basert på løse typer. Altså, ikke mistenkelige mannspersoner som hang rundt vertshusene, men mindre, løse metallblokker som enkelt kunne settes sammen og gjenbrukes. Dette var tidligere forsøkt innført i Kina og Korea, men fikk ingen stor utbredelse da teknologien ble kontrollert av makthavere som kun var interessert i å gi ut et svært begrenset antall skrifter. Lite har endret seg der de siste hundre årene, med andre ord.

Vi gjør vårt beste for å hegne om gamle privilegier her hjemme også. Selv om myndighetene ikke lenger regulerer import av papir og trykksverte for å kunne hindre uønskede ytringer, klamrer vi oss fortsatt til konsesjoner og privilegiesystemer. Da Johan von Speyer fikk enerett til å trykke og importere alle bøker til bystaten Venedig i 1469, var det en forløper for den tankegangen som ligger til grunn for moderne opphavsrettslovgivning. «Moderne» må her må tolkes i begrepets aller videste forstand. Systemet ble innført for å beskytte økonomiske interesser blant de etablerte, og dermed motvirke innovasjon og nyskaping. Ikke helt ulikt hvordan dagens politikere som beskytter de økonomiske interessene til etablerte medier, forlag og musikkindustri. Det var en liten digresjon.

Tilbake til Martin Luther. Det nye trykkemediet bidro nemlig til reformasjonen. Martin Luther var ikke bare radikal; hans ideer var også i aller høyeste grad i tiden.

I likhet med den arabiske våren lå de økonomiske, kulturelle og teknologiske forhold til rette for endringer. Folk hadde begynt å se seg lei på at paven og hans menn fylte sine kister gjennom å selge såkalte avlatsbrev som skulle hjelpe sjelen gjennom skjærsilden. Martin Luthers tekster spredde seg som ild i tørt gress, ja, ble «retweeted» gjennom at uavhengige trykkere publiserte opplag i noen hundre som ble distribuert ut til interesserte. Før kirkens menn fikk sagt «what the fuck», var den gode Martin en snakkis i alle de store byene i Europa.

Ikke nok med det. Etter at Martin Luthers teser førte til debatt blant kultureliten, ble de bredere lag av befolkningen med på protestene. Tresnitt som viste hvordan prester ble skapt av avføringen fra djevelskikkelser, ble sirkulert og reprodusert raskere enn LOLcats. At stat og kirke var skeptiske til nye publiseringsmedier, var kanskje ikke så rart.

Reformasjonen er bare ett eksempel. Denne typen hendelser har oppstått både før og senere, med og uten hjelp av Twitter. Selvforståelsen er syltynn når opprøret i Egypt blir tillagt sosiale medier, samtidig som egyptiske myndigheter koblet ut internett slik at sosiale medier ikke var tilgjengelig. Det må et sammenfall av flere faktorer til for å skape grunnleggende endringer.

Ja, teknologien gir oss fantastiske muligheter for kommunikasjon, kampanjer og nye måter å samhandle på. Jeg elsker sosiale medier like mye som de som var i salen på Social Media Days. Sosiale medier har gitt meg muligheter jeg ikke ville fått uten dem, men sosiale medier har kun vært kanaler for et brennende engasjement og et ønske om endring som ble tent omtrent samtidig som internett-teknologien fikk det grensesnittet vi kjenner i dag (og rundt 18 år før Jenny Skavlan kom på Twitter).

Samtidig krever kundene at både faget og bransjen har et litt mindre hallelujaforhold til verktøyene, og et litt større fokus på helheten i leveransene. Det er kult at Norwegian leverer trådløst internett på sine flygninger, men det betyr ingenting med kule features hvis du ikke kommer dit du vil med selve tjenesten.

Det burde være innlysende for de fleste at man må gjøre ting riktig for å få resultater. Da kan det ikke være slik at sosiale medier er svaret uansett spørsmålet. Men sosiale medier kan være en del av svaret, og det er mulig å få til geniale kampanjer som engasjerer og involverer. Men helt ærlig folkens, de aller fleste av oss har lyst til å bli latt i fred noen timer på sofaen i stedet for å engasjere oss hele tiden.

Reformere kommer fra latin og betyr «forme på ny, omdanne, forbedre». Nye og sosiale medier er absolutt med på å gjøre dette. Men forme på ny, omdanne og forbedre betyr at man tar utgangspunkt i noe som eksisterte fra før. Det kan det jo være greit å ha med seg før man setter seg selv som midtpunkt.

Så jeg får si det på et språk fans og followers forstår – nemlig engelsk; get over yourself!

Heidi «Vampus» Nordby Lunde er fast spaltist i Kampanje magasin.