En kommunikasjonskampanje for å få søringer til å bo, leve, jobbe og satse i Finnmark og Nord-Troms. Oppdraget gis til et Oslo-byrå, og paradokset er komplett. Hvorfor skal man ønske å etablere seg i en region der man ikke har troa på kompetansen som finnes her?

I høst ble det lyst ut en anbudskonkurranse fra Øst-Finnmarkrådet, basert på fylkeskommunale midler, for å anskaffe en kommunikasjonskampanje for godt omdømme og markedsføring av tiltakssonen. 11 byråer leverte tilbud, fem av disse med tilhørighet til Nord-Norge, der kun én hadde full tilstedeværelse og eierskap i den omtalte tiltakssonen.

Oppdraget gikk til Oslo-baserte Geelmuyden Kiese. Vi er ikke gode nok i nord. Vi må hente hjelp fra søringene. Mindreverdighetskomplekset kunne ikke vært større. Hvis Øst-Finnmarkrådet tror at stadige beslutninger fra det offentlige om å sende oppdrag sørover ikke påvirker motivasjonen til oss som eier og driver selskaper i nord, må de tro om igjen.

Hver eneste gang man heller velger et stort firma i sør, velger man samtidig bort å bygge opp kompetansen og bedrifter i nord. Kall oss gjerne dårlige tapere. Men parallelt som det kjøres innkjøpsprosesser som naturlig vil favorisere større selskaper, ser vi et ras av konkurser og oppsigelser rundt oss.

I den vanskelige økonomiske tiden vi nå befinner oss i, kan det komme så mange offentlige tiltak, programmer og tilskuddsordninger som bare den offentlige kreativiteten setter begrensninger for. Det aller viktigste det offentlige kan gjøre for å stimulere næringslivet i nord, er å faktisk benytte seg av det.

Som et konsulentfirma i Finnmark med ni ansatte og ti millioner i omsetning, blir det David mot Goliat når man ikke legger noen føringer for lokal verdiskapning eller bærekraft i konkurranser. Ironisk nok var et kriterium at løsningsforslaget skulle motivere folk til å flytte til Nord-Troms og Finnmark, og fortelle om mulighetene for spennende jobber. Man skulle tro at den historien best fortelles gjennom oss som har etablert oss her. I Tana. I Hammerfest. I Honningsvåg. I Burfjord. I Alta. I Vadsø. Vi som har skapt spennende jobber. Her.

Vi som har tatt beslutningen om å flytte hjem. Vi som lever og bor her, selv i 24 minusgrader. Men kulda kjennes aldri så sterk som når offentlige instanser velger å benytte seg av store selskaper fra hovedstaden, selv om kvalifiserte, dyktige og profesjonelle leverandører finnes like nede i gata, eller over fjorden.

Magnus Joki Arild i byrået Polarnatt, har i VG kritisert Øst-Finnmarkrådet for å sende penger sørover, når de ønsker å bruke penger på å få folk nordover. Til motsvar skylder regionrådsleder Wenche Pedersen på anbudsreglene og sier at «selv om jeg gjerne skulle ønske at det var et nordnorsk byrå som vant, så var det et i Oslo denne gangen.»

Dette blir ansvarsfraskrivende fra den ellers så offensive Wenche P. I anbudsgrunnlaget hadde Øst-Finnmarkrådet all anledning til å sette krav om for eksempel lokal tilstedeværelse hos utvalgt leverandør. Det valgte de ikke å gjøre. De kunne ha kontaktet tre leverandører fra nord direkte. Det valgte de ikke å gjøre.

Som du muligens har forstått, var Kreativ Industri, sammen med våre dyktige samarbeidspartnere Árvu (Tana og Alta), Vitikka (Honningsvåg) og Filmmark (Alta, Burfjord), en av de som leverte tilbud til Øst-Finnmarksrådets kommunikasjonskampanje. Vi visste at konkurransen kom til å bli tøff, men et slikt spot-on-oppdrag er ikke noe vi ser i det daglige i Finnmark og Nord-Troms. Samtidig som vi tror veldig på produktet som skulle selges. Øst-Finnmarkrådet stilte i tillegg krav om fullstendig visuell løsning, noe som betyr at vi måtte gjøre en betydelig investering i tid til tilbudsskriving og løsningsforslag. En tid som er vanskelig å sette av for små selskaper, og vi hadde åpenbart ikke nok tid til dette tilbudet. Hovedstadens sagnomsuste dresskledde menn og store logoer ble forlokkende. Vi ble rævkjørt av våre egne nok en gang. Ville vi fått flere kommunikasjonsoppdrag fra det offentlige i nord dersom det sto Geelmuyden Kiese på døra vår? Kanskje på tide å selge sjappa til søringene og flytte fra tiltakssonen.