Det sies og skrives jevnlig mye rart om sikkerhetspolitikk i Norge. Det gir meningsmangfold. Men denne gangen var det alvor. Og det var forstemmende å se hvordan bildet mange medier, og innhentede eksperter, tegnet av konflikten ble misvisende. De siste dagene har jeg mottatt en serie henvendelser fra redaksjoner, fagmiljø og politikken rundt hva jeg mener er misvisende, og ikke minst hvorfor det ble slik.

La meg kort skissere noen grunner:

Det dreier seg om feiltolkninger av konflikten, av aktørene, av tidsånden og den historiske epoke av stormaktsrivalisering vi befinner oss i. 

Det mest opplagte er at folk har trodd for godt om Putin. Man har feilvurdert hvilken rasjonalitet og hvilke rammer han kunne tenkes å operere innenfor.

Den samme mekanismen har ledet til en mistenkeliggjøring av Vesten, Nato og USA.

Denne var malplassert og forledet folk til å tro at Putin aldri ville gjøre dette. Dermed misforstår man selve konflikten som er i hovedsak bilateral mellom Russland og Ukraina. Mange norske redaksjoner bør gå i seg selv i selvransakelse over hvor nært deres forklaringer lå Putins offisielle linje.

«Dette skyldes Nato-utvidelsene på 90-tallet», var omkvedet. Som om det skulle rettferdiggjøre et blodbad?

Norske selvbilder og forståelsen av hva internasjonale relasjoner er, har også forkludret klarsynet.

Les også: Aftenposten og Klassekampen i klinsj over Ukraina-dekning: - Nedtonet faren for krig

Norge lider kronisk av en vrangforestilling om at bare vi får brakt parter sammen kan vi skape dialog og fred. Det er blant annet derfor mange vil innta en ettergivende og mer imøtekommende linje, slik at vi kan bli konstruktivt konstruktivistiske og bidra til fred.

I møte med en komplett hensynsløs despot blir slik tenkning utnyttbar naivisme. For vi lever i en annen tid, en ny historisk epoke. Det har mange ikke tatt innover seg.

Mange av de stemmene som har bidratt mye til å snakke ned Vesten i selvransakelse og dermed ta fokuset vekk fra den hyperaggressive nukleært truende ekspansjonisten er lett tilårskomne menn.

Tidligere offiserer, diplomater, politikere, redaktører, og ledere av forskningsinstitutter snakker det imøtekommende språk og tror at vi kan redefinere Russland.

Det går ikke. Enkeltstående forskere målbærer også tilsvarende perspektiver.

Blant de mest ettergivende og apologetiske argumentene vi har hørt er at vi må forstå Russland og anerkjenne deres interessesfære og legitime sikkerhetsbehov. Nei. Det vi nå ser i aksjon er at Putin stikk motsatt har et illegitimt sikkerhetsbehov, som inkluderer å avsette regimer i nabostater som ikke opptrer underdanig til Putins tilfredstillelse.

Vi ser nå hvorfor de fleste land i Øst-Europa aktivt ønsker og søker Nato-medlemskap.

Alternativet er å stå ribbet alene overfor en hensynsløs militaristisk revisjonist som akter å utvide sitt territorium til han møter håndfast beinhard motmakt.

Enten det, eller å bli en forkastelig protektorat-lakei som Hviterussland, som får nøkkelroller i å fasilitere russiske blodbad og ekspansjonisme.

Anders Grindlia Romarheim er førsteamanuensis og leder ved Senter for internasjonal sikkerhet, Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets Høgskole.