Bildet: Forlegger William Nygaard under Kunnskapsforlagets offisielle lansering av Store norske leksikons nettutgave i februar 2009. Foto: Scanpix.

«Det er vanskelig å spå, især om fremtiden». Sitatet tillegges som regel R. Storm Pettersen, men ifølge Store Norske Leksikon (SNL) er opphavet fortsatt uvisst. Det er et av historiens beste sitater, men var ikke gjeldende for SNL's fremtid i konkurransen med Wikipedia.

Det var lett å spå leksikonbransjens fremtid. Alle som bruker internett viste hva som var i vente, og de som har lest litt historie, samt fulgt med på andre bransjer vet at dette er et mønster som gjentar seg gang på gang. Leksikonbransjen er bare en av mange bransjer som har blitt overkjørt av internett, og flere står for tur.

Halvhjertet
Da SNL endelig kom seg på nett, var det for lite og for sent. Med delvis annonsefinansiering, omtrent som NRK's nettsatsing frem til denne ukens nye styrevedtak, var det et halvhjertet forsøk som alle med en basisforståelse av nettet viste ville feile. Nå ligger SNL på dødsleiet mens pårørende og venner venter på en mirakelkur.

Historien om SNL er trist, men papirleksikonets død er selvforskyldt. De tok ikke lærdom av andre bransjens omveltninger, og forsøkte å påtvinge nettet sitt pompøse tankesett om hvordan et nettleksikon bør være.

De skjønte ikke hva de gjorde, og de som nå roper på penger fra staten for å forlenge pasientenes dødsleie har enda ikke skjønt det. Det inkluderer dessverre til og med Twitteravhengige nettskribenter som Elin Ørjasæter i E24.

Hennes kommentar «Redd leksikonet!» er en nesten skremmende illustrasjon på hvilken unik maktposisjon etablerte aktører har i kampen mot alt som er nytt. [Ekstern lenke som åpnes i nytt vindu]

Kvalitetsdebatten
Det er ingen tvil om at SNL er et bedre leksikon enn den norske utgaven av Wikipedia, men det er i dag, og Wikipedia er uten statlig støtte. SNL har en lang historie å støtte seg på, og det skulle da bare mangle at det var bedre med et så langt forsprang.

Nå roper støttespillerne på statlig tilskudd for å redde driften, og Ørjasæter spiller opp til dans: «Kan virkelig ikke en moderne stat koste på seg å ikke ha en autorisert kunnskapsbase?».

I seg selv er det ikke et urimelig argument, men det avslører en arrogant kunnskapsløshet som kjennetegner SNL's støttespillere. De klager over mangler ved Wikipedia, og snakker nedlatende om kvaliteten, men glemmer helt å tenke på hvor bra Wikipedia har blitt på tross av manglende støtte.

Vi bør heller spørre: «Hvorfor kan ikke staten bruke pengene på det som fungerer?»

Nyhetseksperter?
Det er et interessant paradoks at pressen, som lever av å rapportere nyheter, er de siste til å ta nyhetene innover seg. Det er trist i en tid der internett forandrer alt, absolutt alt.

Det ville journalistene og redaktørene i papiravisene forstått hvis de hadde hatt den nødvendige nysgjerrigheten som kjennetegner en god journalist. Vi ser dessverre at nostalgi er mer utbredt enn nysgjerrighet i papiravisenes etablerte redaksjoner. Det er derfor liten grunn til å tro at pressen vil ta lærdom av leksikon-tabben.

Her råder fortsatt papirnostalgikerne med sine argumenter om at det «bare papiravisene som kan gjøre kvalitetsjournalistikk», og nettavisene anklages stadig for å være billige slurvete snyltere som ikke kan gjøre god journalistikk.

Proff arroganse
Merkelig nok er det få som har tenkt over sammenligningen mellom aviser og leksikon. Selv med bakgrunn som journalist, må undertegnede erkjenne at det trolig er mer krevende å erstatte det faglige innholdet i et leksikon, enn innholdet i våre redaksjonelle artikler.

Hvis frivillige kan lage et mer populært leksikon, som etterhvert også har blitt bedre på stadig flere områder, er det vel ikke urealistisk at det samme kan skje i journalistikken?

Det er ingen ønsket utvikling. Folket vil ha kvalitetsleksikon skrevet av fagfolk, og folket vil ha kvalitetsjournalistikk skrevet av profesjonelle journalister. Utfordringen er at begge bransjenes fagfolk bærer mer preg av arroganse enn profesjonalitet.

Et nettleksikon må bygges på nettets premisser, og utnytte dets fortrinn. Det gjorde ikke SNL. De ignorerte utviklingen lenge nok til at Wikipedia tok plassen selv kunne hatt, og når de først kom på banen var det med enn arrogant «vi vet best»-holdning.

Papiravisenes pressestøtte
Pressen har dessverre ikke lært av leksikonets skjebne. Mediebransjen gjør den samme arrogante tabben, og kravet om statlig støtte til SNL har mye til felles med den pågående kampen om hvilke norske medier skal få pressestøtte i årene fremover.

I pressen er kravet fortsatt at det er de etablerte papiravisene som må få støtte, og bransjen har enda ikke kommet til stadiet der de skjønner at det er nettet som gjelder. Når det skjer, vil kravet garantert være at det er de etablerte papiravisenes nettutgaver som må få statlig støtte.

Pressen skriver om hendelsesutviklingen til SNL, men leser tydeligvis ikke det de selv rapporterer. Når papirnostalgikerne diskuterer kvalitetsjournalistikk, ser de i bakspeilet og gjør sine veivalg ut fra hva de ser der. Det må gå galt.

Kan pressen lære?
Undertegnede kommer fra IT-bransjen, bransjen som snur alle andre bransjer opp/ned. Mediebransjen er ikke den første som forandres av IT-bransjen og internett, og det er ikke vanskelig å spå om fremtiden hvis man løfter blikket og ser hva som har skjedd med andre bransjer.

Papiravisene går samme vei som SNL, og det går fort. Spørsmålet er om mediebransjen lærer av leksikonets fall, og satser skikkelig på nett før det er for sent?

Det spørs. Det eneste vi har lært av historien, er at vi aldri lærer.

Medieutvikler Anders Brenna skriver om media, teknologi og forretningsutvikling for Kampanje. Han var tidligere nettsjef i Teknisk Ukeblad og redaksjonssjef i digi.no. Nå utvikler han de redaksjonelle IT-systemene Sitatsjekk og Gravemaskinen ved hjelp av algoritmer og søketeknologi i samarbeid med Trondheimsselskapet Atbrox.