I en ellers trist og grå påskeuke med mye regn og dårlig vær (i hvert fall på Østlandet), var det også noen små lyspunkter. Debatten mellom Subjekt-redaktør Danby Choi og Amedias konserndirektør for kommunikasjon og samfunn, Marte Ingul, var et slikt lyspunkt. Ikke bare var det underholdende påskelektyre å lese, det var også interessant. Bak friske utsagn av typen «Danby Chois hånlige og devaluerende påstander» og «Marte Ingul har frekkhetens nådegave», ligger det en interessant diskusjon om eierskap, pressestøtte og mangfold.

Men desverre har debatten utspilt seg på en måte der Subjekt-redaktøren og Amedia har blitt stående å slå hverandre i hodet med argumenter om pressestøtten og medieeierskap. 

Pressestøttemottager Danby Choi vil ha mer statlige penger til frittstående lokalaviser og nisjemedier som sitt eget Subjekt. Men det kommer ikke til å skje på mange år. Dagens kulturminister Lubna Jaffery biter ikke på agnet Choi slenger ut og «har ikke intensjoner» om å endre på noe som helst, og dersom vi får et regjeringsskifte neste år vil Høyre og Fremskrittspartiet neppe utvide den svært omstridte pressestøtteordningen.

Les også:  Subjekt-redaktør går ut mot aviskonsern: - Offentlighetens Espresso House

Bakgrunnen for Chois angrep på Amedia-toppen kommer fordi Subjekt-redaktøren mener aviser som er eid av de store aviskonsernene svekker mangfoldet, hindrer innovasjon, gir likere aviser og overstyrer redaktører. Verst i klassen er Amedia som Choi kaller «offentlighetens Espresso House». Det er morsomt og spissformulert, men det skjer på et empirisk syltynt grunnlag. 

Amedias «lobbyist» (i Chois øyne), Marte Ingul, gjør et tappert forsøk på å forsvare seg der hun legger frem fakta som viser at Subjekt-redaktøren helt korrekt surrer med tall og prosenter. Dessverre for Amedia er det nok lettere for mange å ha sympati med historiefortellingen til Subjekt-redaktøren om den uavhengige pressepublikasjonen som kjemper for mediemangfoldet og tar kampen «mot store, stygge Amedia.»

At Subjekt-redaktøren ikke bare løper demokratiets ærend, men også prater for sin syke mor og vil tjene på en slik omlegging av pressestøtten, kommer ikke like tydelig frem. I stedet skyver Choi konkursrammede Altså og Melk og honning foran seg som eksempler på hvorfor frittstående medier bør få mer av de rundt 400 millionene som deles ut i pressestøtte i dag. Dette blir for snevert og litt for gammeldags. 

Vil du abonnere på nyhetsbrevet til Kampanje og få siste nytt om medie- og kommunikasjonsbransjen? Da kan du klikke her. 

Svaret kan ikke bli at alle nettaviser utenfor et mediekonsern skal få mer statlige penger for å overleve. Vi må klare bedre enn det.

Så langt alt vel og hvis du ikke er så interessert i mediehistorie og mediepolitikk, så trenger du ikke lese mer av denne kommentaren. Men for de som fortsatt er ute etter mer, kan vi by på et par avsnitt til.

Danby Chois bekymring for eierkonsentrasjonen i Norge er like gammel som Subjekt-redaktøren selv og går så langt tilbake som til det forrige årtusen. Dermed kan vi faktisk opplyse om at det for en gangs skyld ikke var bedre, men verre før. Det var den gang Schibsted var den fullstendig dominerende eieren på det norske mediemarkedet og den store stygge ulven. Internasjonalt var tendensene enda verre. Frykten for mediemoguler som Silvio Berlusconi og Rupert Murdoch, som styrte sine medier etter egen politisk overbevisning var altoverskyggende, og mye av bakgrunnen for at vi på 1990-tallet fikk en lov som hindret Schibsted i å vokse mer på det norske markedet.

Men det kom ingen Berlusconi eller Murdoch til Norge, Schibsted solgte seg i stedet ned på det norske mediemarkedet, medieeierskapsloven havnet etter hvert i søplebøtta og vi har i dag to like store mediekonsern på avismarkedet, Schibsted og Amedia, i tillegg til industrielle avisutgivere som Polaris Media, Aller Media og DN Media.

Aldri har det ifølge Medietilsynet vært gitt ut flere aviser i Norge og med digitaliseringen har vi fått en knoppskyting av nisjemedier vi har aldri tidligere har sett i historien. Vi tror rett og slett ikke på at det er blitt færre frittstående norske medier med årene.

Men dessverre er ikke alle medieoppstarter like lønnsomme og noen går inn. Svaret kan ikke bli at alle nettaviser utenfor konsern skal få mer statlige penger for å overleve. Vi må klare bedre enn det. Alternativet er en utvikling der avstanden mellom samfunnets vaktbikkje og staten krymper mer og mer og at vi i noen tilfeller kan oppleve uheldig konkurransevridninger. 

Det er ikke noen stor mangel på medier i Norge i dag og selv om Amedia eller Schibsted skulle vokse med noen nye titler i løpet av de neste årene (det vil de garantert) på bekostning av det Choi kaller frittstående medier, er ikke det vår største bekymring. Det blir for snevert rett og slett. Da er bruken av globale medier på bekostning av de norske og redaktørstyrte mediene, den stadig økende internasjonale konkurransen, en privat kringkastingssektor som allerede har flagget ut av Norge, et algoritmestyrt mediekonsum og et dominerende statlig finansiert NRK på mediemarkedet langt mer alvorlig.

Vi ser gjerne mer forskning og analyser om tilbudet av nyheter svekkes som en følge av Amedias plattformtankegang med felles teknologi og layout og stoffutveksling og vi gir Danby Choi rett i at vi hele tiden kan strebe etter mer (og bedre) mangfold. Men om Nordlys og Avisa Oslo bruker samme artikkelmal og VG og E24 deler på en redaksjonell sak eller to, er ikke på topp fem over saker vi skal bekymre oss for de neste årene.

Les også:  - Globale plattformer utfordrer mediemangfoldet og den offentlige samtalen