Geir Sand Nilsen bruker i et innlegg på Kampanje sin egen deltakelse i «Bertrands metode» til å blåse ut frustrasjon mot lineær-TV og hele den norske TV-bransjen. Han forstår den ikke, sier han – og insinuerer at bransjen er gammeldags, tungrodd og overbemannet.

Jeg forstår frustrasjonen. Det er kjipt å bli oversett når du har gitt av deg selv som deltager i et TV-program. Men Nilsen kommer også med et par flåsete antagelser som fortjener en oppklaring.

Hvorfor reklame?
Nilsen irriterer seg blant annet over reklamen på norsk TV. Han stiller seg uforstående til at det legges reklame på programmer som flyttes fra lineær-TV til internett. Annonsørene stjeler seernes tid – TV-kanalen gambler dermed med seernes tillit, mener han.

TV3 gjorde i Nilsens tilfelle det. De la reklame på «Bertrands metode» på TV3Play, TV3s digitale strømmetjeneste. Grunnen til at de gjorde dette er – vil jeg tro – at TV3Play er en gratistjeneste. Seerne betaler ingenting for å se her. Hadde de lagt programmet bak en betalingsmur, hadde de nok ikke lagt på reklame. I hvert fall ikke samme omfang. Men å bare basere norske programbudsjetter på abonnementsinntekter er neppe bærekraftig over tid. Det er nemlig norske annonsører som finansierer nesten all ikke-NRK-produsert norsk TV.

Det finnes selvfølgelig aktører som har lykkes med å skippe annonsørleddet. Netflix er blant dem. Men Netflix opererer på et internasjonalt marked. De har stordriftsfordeler. De har 50 millioner betalende brukere som finansier nye store produksjoner, som House of Cards for eksempel, som kostet 100 millioner dollar å lage. Slike volum vil det aldri være snakk om i Norge. Derfor er vi avhengige av det tette og gode samarbeidet vi har med norske annonsører.

Klikker for Nilsen
Nilsen etterlyser også programmer han kan klikke på. Programmer som kommuniserer med seerne. Her kan vi helt klart bli flinkere. Men vi må også huske at det allerede er gjort flere forsøk på å lage denne typen TV. Noen programmer er i kontakt med publikum via sosiale medier, det fungerer til en viss grad. Men all erfaring så langt viser at det er godt regisserte historier som fenger mest – uavhengig av hvor innholdet distribueres. Bokbransjen prøvde seg for øvrig på bøker som leserne selv kunne skrive slutten på. Det gikk dessverre ikke så bra.

TV tar tid
Nilsen undrer seg også over hvorfor det må ta så lang tid å lage et TV-program. Svaret her er ganske enkelt. Kvalitet krever tid, innsats, og ikke minst dyktige folk. Og dem finnes det heldigvis mange av i den norske produksjonsbransjen.

Den norske TV-bransjen har klart seg imponerende bra de siste årene. Det kan vi takke en svært dyktig norsk produksjonsbransje for. Man kan noen ganger få inntrykk av at lineær-TV er historie når man leser kommentarer fra digitale hoder her på Kampanje. Men som min bransjekollega, Andreas Bakka Hjertø i MTG skriver: slik er det ikke. Tvert imot. Til tross for økt konkurranse fra nye mediekanaler og nye aktører, bruker nordmenn nesten like mye tid på lineær TV som de har gjort før. I tillegg ser mange TV på nye plattformer.

Annonsørene blir på TV
Nilsen hevder tilslutt at han i all sin uvitenhet i det minste forstår én ting: «at annonsører velger bort TV-reklame». Hadde han visst det som er fakta, at TV-reklame-markedet har vokst kraftig i mange år, og vokser fremdeles, og at de aller fleste annonsørene fortsetter å holde seg på TV, hadde han kanskje stilt seg litt mer uforstående igjen.   

Noen velger selvfølgelig bort TV nå som det finnes flere kanaler å velge mellom. Noen prøver andre plattformer i tillegg. Men TV er fortsatt det mediet som når størst masse på kortest mulig tid. Og de aller fleste blir. Det er vi glade for. Det er vinn-vinn for alle: oss, annonsørene og TV-seerne. Det betyr nemlig at det blir mer Ylvis, mer Farmen og mer sport på norske TV-seere også i årene som kommer.

Eivind Landsverk er programdirektør i TVNorge og Discovery Networks Norway.