Nå viser alle tall at det har startet en betydelig vekst i antall utenlandske turister til Norge. Veksten ser ut til å være starten på en periode hvor de som jobber i reiselivsbransjen må revurdere hvordan de både planlegger og markedsfører seg. Hvis ikke risikerer de å bli forbigått av nye aktører som vil fange oppmerksomheten til denne nye kundegruppen.

Reiselivsnæringen i Norge har i lang tid hovedsakelig handlet om å betjene nordmenn som utforsker sitt eget land. Sommeren og helgene har vært hovedinntektskildene, og hotell- og restaurantdrift samt andre reiselivsaktiviteter har vært en utfordrende bransje.

Jeg la ekstra godt merke til dette da jeg først kom til Norge. Ofte blir det ikke tatt hensyn til meg hvis jeg ikke snakker norsk. Norsk er språket på alle skilt. De fleste nordmenn snakker godt engelsk, men informasjonen er ofte ikke tilgjengelig på engelsk. Det er vanskelig å finne tilgjengelig informasjon om hva som er gøy å oppleve, annet enn overfladiske beskrivelser. I tillegg mangler det også grunnleggende opplysninger som det forventes at folk allerede kjenner til. Ofte tas det heller ikke hensyn til at turister ønsker å betale for tjenester de er interessert i; Norge er bygget rundt Vipps. Vipps er en fantastisk løsning, men det er kun for nordmenn.

Det er derfor på tide å revurdere hvem kunden er. Hvordan vil de finne deg? Hvilken informasjon trenger de?

Jeg begynte å tenke spesielt på dette for to år siden da jeg fikk besøk av søsteren min og barna hennes kom på besøk, og de ville til fornøyelsesparken Tusenfryd. De fant stedet ved å søke etter fornøyelsesparker i nærheten av Oslo på Google. Men så begynte utfordringene. Det var vanskelig å finne ut hvordan man kom seg dit med offentlig transport. Informasjonen var uklar, og når vi til slutt fant ut av det, var instruksjonene om hvordan vi skulle bytte buss og hvor bussen til Tusenfryd gikk fra, samt hvordan kjøpe billetter, svært vage. Dette førte til usikkerhet og stress i gruppen. Da vi kom frem, var alle skiltene kun på norsk, noe de ikke forsto.

Jeg gikk Dronningstien mellom Kinsarvik og Lofthus forrige uke. Det er en vakker tursti med fantastisk utsikt over fjorden, flott landskap, bratte bakker, myrer og steinurer. Folk oppfordres til å støtte vedlikeholdet og forbedring av stien ved å betale med Vipps, og man skriver seg inn i en gjestebok plassert på en stor varde langs ruten. Det går små busser mellom parkeringsplassene, slik at man kan parkere på ett sted og bli fraktet tilbake etter turen. Hvis du går fra Kinsarvik, ender du i en eplehage i Lofthus og får en smaksprøve på eplecider. Alt sammen flott. Men er det egentlig det?

På veien møtte jeg en amerikansk familie. De ønsket å bidra til vedlikeholdsfondet, men kunne ikke fordi de naturligvis ikke hadde Vipps. De hadde heller ikke riktig fottøy og visste ikke at de måtte gå gjennom myrer. Kvinnen var redd, og jeg måtte hjelpe henne opp de bratte steinurene, hvor det ikke var noen sti, bare ulendt terreng. De forsto ikke at de skulle skrive i gjesteboken, ettersom dette bare sto på norsk. De ble lettet etter jeg forklarte hvorfor gjesteboken var der. Etter dette skrev de ned navnene sine og tok et par bilder av boken og varden. De planla å bare gå halvveis og deretter tilbake fordi de syntes informasjonen om hvordan komme seg tilbake til bussen og parkeringsplassen var for komplisert og forvirrende. Heldigvis stolte de på at jeg visste veien tilbake, og sammen fullføre vi resten av stien. Etter at vi hadde smakt på eplecideren ringte de busselskapet men fikk ingen svar. Dette førte til at de ble nervøse og usikre helt til bussen kom, da den kontinuerlig kjører frem og tilbake så lenge det er folk å hente.

Men det var ingen informasjon om dette på stedet. Alle skiltene langs ruten var kun på norsk. De tok bilde av et skilt på turen som skulle være som et minne om turen deres til Norge. På skiltet stod det: «Utsiktssted».

Mens jeg gikk sammen med dem, la jeg merke til hvor lite de var tatt hensyn til, og hvor mye forvirring dette resulterte i. Etter dette tenkte jeg på da jeg selv først kom til Norge, og hvordan det heller ikke var tatt hensyn til meg. Underveis talte jeg hvor mange nordmenn jeg møtte på turen, og hvor mange som var fra andre land. Av 28 personer jeg møtte, var åtte nordmenn, og de fleste andre var fra USA. 

Med dette innlegget prøver jeg på ingen måte å kritisere selve severdigheten. Turen i seg selv var helt fantastisk med vakker natur som virkelig tar pusten fra deg. Poenget mitt er at vi ikke kan forvente at utenlandske turister er vant til å gå i norske fjell. Nordmenn er unike i hvor naturlig det er for dem å gå krevende stier i urørt natur og hvor bratt terreng anses som ganske normalt.

Denne familien var mer vant til velpreparerte stier. Ikke misforstå meg; jeg sier ikke at vi skal endre turstiene våre, men vi må gi folk bedre informasjon. Fjellstier i Norge kan være gjørmete og fulle av steinur. Vi må derfor hjelpe folk med informasjon om riktig fottøy og vanskelighetsgraden på stien (ikke ut fra det som er vanlig for erfarne norske turgåere). God, lett tilgjengelig informasjon om turplanlegging er viktig, og vi må sørge for at folk kan betale for tjenester. Bare på denne turen var det 20 personer som ikke hadde Vipps, men som gjerne ville ha støttet vedlikeholdet hvis de kunne. De ville også ha betalt for parkering hvis de hadde hatt muligheten.

Da jeg først kom til Norge opplevde jeg flere ganger at det var mange produkter og tjenester jeg ønsket å kjøpe, men ikke kunne. Hvorfor? Fordi jeg ikke hadde Vipps. 

Når vi forstår (som denne uformelle undersøkelsen viser) at omtrent 50 prosent av kundene denne søndagen var amerikanere, er det akkurat disse som er de viktigste kundene på dette tidspunktet, på dette stedet. Da bør vi prioritere å kommunisere med dem og møte deres informasjonsbehov.

Turister elsker det autentiske og originale, men de elsker ikke usikkerhet og mangel på informasjon. De elsker å være en del av vår kultur, men de liker ikke å bli oversett som gjester.

Norge er et av Europas raskest voksende reisemål akkurat nå, og hvis vi spiller kortene riktig, kan turismen bli en av landets viktigste næringer. Med dette følger også en betydelig utbygging av infrastruktur for turisme, som vi alle vil dra nytte av. De bedriftene som raskest tilpasser seg den nye virkeligheten, vil ende opp som ledende i bransjen. De andre vil bli hengende etter og kun få kunder i juli og i helgene.