Jeg er usikker på hva Camilla Kim Kielland ble provosert av når det gjelder Ian Leslie sine hovedpoenger I Financial Times som jeg refererte og reflekterte rundt i mitt innlegg om kanaluavhengighet. 

Mitt hovedpoeng er at det er like galt å være bundet fast til en tv-mast som å sette seg fast i en søkemotor. For oss som jobber med kommunikasjon er det viktigst å være lojale mot oppgaven vi er satt til å løse, uavhengig av kanaler.

Jeg har aldri laget en reklamefilm for tv, men har derimot jobbet digitalt i mange år. Kielland argumenterer som om de digitale og sosiale flatene er noe nytt.

Når Google og Facebook har blitt Norges største annonsekanal og Facebook har passert ti år fortjener de å bli målt og veid på samme måte som alle andre kanaler. I 2007 var det utenfor boksen å snakke å digitale muligheter, nå er det en naturlig del av løsningen. Å forsøke å høres moderne ut med å argumentere hardt for digitale løsninger i dag, høres litt ut som argumentere for farge-tvs fortreffelighet på 1990-tallet, litt overflødig med andre ord.

Les også: - Trigger med digital pietisme

Jeg kommer fortsatt til å argumentere for økt digital innsats og de digitale flatenes gode evne til bade å formidle empati og å sørge for distribusjon. I selskapet jeg jobber i har vi rustet oss for kanaluavhengighet. Om oppgaven skal løses via tv-reklame, CRM, PR eller på Facebook spiller for så vidt ikke noe rolle. Ofte er løsningen en miks av de ulike kanalene. De fleste har digitale oppgaver. Så litt content marketing; vi har to ledende digitale selskaper. Det digitale produksjonselskapet APT, og performancebyrået OPT. Vi har laget vårt eget økosystem. Fordelen med det er at vi alltid må se løsninger i sammenheng og vurdere hva som gir best effekt.  

Det er krevende, men helt nødvendig for å være rustet for fremtidens kommunikasjonsoppgaver. Jeg vet ikke hvor mye Kielland har sett på «Mad Men», men hun har tydeligvis fått med seg en av Don Drapers mest kjente sitater: «If you don´t like whats being said, change the conversation».