Over et år har gått siden mangfoldet i reklamebransjen ble etterlyst av meg. Mange hadde tidligere etterlyst det samme. Alt fra organisasjoner som jobber mot diskriminering, casting-agenter, til motebladredaktører og reklamebransjeledere har i dag anerkjent problemet. Og i forrige måned når jeg og min medstudent innleverte vår masteravhandling med samme tematikk, håpet vi å se en forandring, en forpliktelse, et lite snev av en forandring. Men det ble bare helt stille.

Så skjedde det, en dag i forrige uke. Med de mest ufattelige tilfeldigheter, av alle verdens motpoler (litt hardt tatt i kanskje), etter vår uenighet om hvem gutten på leverposteien skulle være, så havnet Kjetil Try og undertegnede på samme innspillingslokasjon. Jeg, som følge av mitt politiske engasjement, han som en reklamemann. Lite visste jeg at hva jeg hadde begitt meg frivillig til; viste seg å være en reklamefilm for Oslo Arbeiderparti. Med i hovedrollen var AP-Politiker Raymond Johansen, støtterollene var dominert av etniske minoriteter. Try bekreftet overfor meg, «vi lytter etter».

Det gir meg et snev av håp. Det forbauset meg ikke helt. Oslo Arbeiderparti har jobbet målrettet gjennom sommermånedene med kommunikasjon og markedsføring mot etniske minoritetssegmenter. Jeg selv har fått muligheten til å være en sentral del av dette arbeidet. Det som dog er litt hyggelig å se, og muligens en historisk første gang i Norge, er faktisk at økonomiske midler settes av for etnisk markedsføring i politisk sammenheng. Det er imponerende, fordi denne gang gjøres det ikke av en teleoperatør som MyCall, som har sitt kjernepublikum i minoritetssegmentene. Heller ikke av en Ikea, som alltid på et vellykket vis skaper integrerende reklame som favner bredt. Det gjøres faktisk av landets største politiske parti, i lag med et av landets mest prisvinnende og fremste reklamebyrå.

Det er mulig jeg tar feil. Det er mulig jeg overdriver betydningen av dette. Men dette er jo det vi nå må ta innover oss. Akkurat som de politiske partiene ser gevinsten i minoritetsstemmene, er det på tide at annonsørene og markedet forstår verdien av kjøpekraften som finnes blant 32 prosent av hovedstadens befolkning. Det er mye. Når to av landets største aktører nå har våknet til dette, bør de som sover lukte kaffen og anerkjenne etniske segmenter og et hittil ganske så uutnyttet marked. Jeg setter på alarmen enda en gang … Kan du love å ikke slumre?