De siste tre tiårene har ledere i børsnoterte selskaper vært mest opptatt av markeds- og finansiell risiko og aksjonærverdi. Siden mars, har børsverdiene på verdens syv største teknologiselskaper falt med 4.500 milliarder kroner. Dette viser at ledere fremover også må være opptatt av samfunnsansvar, politisk og regulatorisk risiko.

Mikroprosessoren ble satt i masseproduksjon i 1972. Denne teknologien har gradvis fått store konsekvenser for hvordan vi lever, leverer og leder. Stort sett er konsekvensene positive. Med ny teknologi kommer nye markeder, og når vi ser hva som ikke fungerer godt nok, kommer ny regulering. Facebook er et godt eksempel. Tjenesten er gratis, og er blitt en del av den daglige rutinen for mange. Vi gjør opp for oss ved å legge igjen spor som Facebook så selger til annonsører som ønsker oppmerksomheten vår. Men når sporene uten vår kjennskap misbrukes av russiske hackere til å påvirke et amerikansk presidentvalg, eller av Trump-kampanjen til å vinne vippestater, har vi et demokratisk problem.

Kapitalisme som ikke gagner folk flest blir regulert.

Til nå har Facebook og selskapets grunnlegger Mark Zuckerberg forsøkt å møte politiske utfordringer med snikksnakk om hvordan Facebook binder kloden sammen i et stort sosialt fellesskap. Samtidig har han fortalt at Facebook ikke er et medium, bare en teknologiplattform. Slik argumenterer Zuckerberg for at regler for medier og publisister ikke gjelder for Facebook. Argumentasjonen er uholdbar. De siste månedene er det dokumentert at Cambridge Analytica misbrukte informasjon fra 50 millioner Facebook-brukere til å manipulere presidentvalget i 2016. Reaksjonene fra Zuckerberg viser en Facebook-ledelse som tror alt styres av algoritmer og av «metrics» i finansielle modeller.  Ledelsen mangler fundamental samfunns- og politisk forståelse. Det koster selskapet dyrt. På sikt kan det koste Facebook livet. 11. april må Zuckerberg stille i Kongressen for å svare på kritikken.

Facebook-caset viser hvordan sosiale utfordringer og miljøutfordringer blir finansielle utfordringer. Det samme ser vi i Norge. Olje- og sjømatnæringen, norsk dagligvare- og landbrukssektor, transport- og bilnæringen og finanssektoren vil bli regulert annerledes i fremtiden. Det er for eksempel ikke lenger noen god grunn til at staten skal subsidiere oljeselskapenes leteaktiviteter på norsk sokkel. Det er heller ingen grunn til at norske og internasjonale fiskeoppdrettere skal få bruke norsk allmenning nesten gratis. I fremtiden må oppdretterne finne seg i å betale en grunnrente til fellesskapet som eier allmenningen. Videre viser prisnivået på mat i Norge at regulering av norsk landbruk og matimport har overlevde seg selv. Derfor vil oljesektoren, sjømatnæringen, dagligvare og landbruk bli regulert annerledes i årene som kommer. Næringene kan gjerne stritte imot. Da taper de. Eller de kan medvirke i de politiske prosessene. Da blir reguleringen bedre for alle parter.

Det sitter ofte langt inne for næringslivsledere å forstå dette. De er vant til å ha mye makt i egne strukturer, og er ikke alltid trent i å lytte til andre. Det kan bli skjebnesvangert. Makten i politikken er mye sterkere enn næringslivsledernes. I helgen hadde Høyre landsmøte. Der vedtok det største regjeringspartiet resolusjoner om digitalisering, eggdonasjon, bioteknologi, grønn omstilling og om arbeid og inkludering. Om kort tid blir resolusjonene praktisk politikk, uttrykt gjennom ny regulering, nye bevilgninger og ny forvaltning.

Begreper som «corporate social responsibility» eller «samfunnsansvar» på norsk, har lenge vært honnørord brukt i festtaler. De mest progressive selskapene har kanskje ment at samfunnsansvaret er blant faktorene som har påvirket merkevaren. Dette er i ferd med å endre seg dramatisk. En av hovedkonklusjonene fra årets «South by Soutwest» i Austin i Texas var at fremover vil samfunnsansvar være merkevarens kjerne. Vellykkede virksomheter må forstå at de har ansvar for mer enn selskapets bunnlinje. Ledelse blir mer krevende da. Selskaper må plugge inn i samfunnet, og kommunisere med flere enn aksjonærer og ansatte. Det stiller helt nye krav til åpenhet og samfunnsforståelse.

Hvis du ikke tror meg, kan du ringe konsernsjef Svein Richard Brandtzæg i Hydro og høre hva han mener om saken. La meg samtidig understreke at Hydro mener det ikke er bevist utslipp fra det lokale rødslamdeponiet i Brasil, men har innrømmet å ha sluppet ut regnvann og utvannet lut uten tillatelse.

Hold fast og hold ut!

Dette innlegget ble først publisertt på bloggen til Hans Geelmuyden på GK Nordens hjemmesider.