Dette minneordet er skrevet av VGs sjefredaktør Gard Steiro, på vegne av kolleger. 

En epoke er over. Lørdag 19. november ble Jan-Erik Lauré rammet av hjerteinfarkt. Han ringte selv etter hjelp. Da ambulansen kom til sykehuset, ble han brått dårligere. Klokken 2030 ebbet livet ut. Janik ble 72 år. Han tilbragte halvparten av livet sitt i VG.

Vi er mange som sørger over tapet. Janik var en venn og kollega. Sjef og forbilde. Golfkompis og læremester. I alle de store redaksjonene sitter det i dag journalister som minnes denne gudbenådede avissnekreren i takknemlighet.

Men Jan-Erik Lauré var mer enn pressemann. Han var også noens far. Våre tanker går i dag til Janiks sønn Jørgen. 

Knapt noen enkeltpersoner har betydd mer for VGs utvikling enn Janik. Da han meldte overgang fra Aftenposten i 1981, hadde den rufsete tabloiden i Akersgaten et opplag på 227.000. De neste tjue årene ble en nesten sammenhengende vekstperiode. I 2002 kom toppunktet. Da solgte VG i snitt 390.000 aviser daglig. Og i sentrum for denne utviklingen stod en kjederøykende redaksjonssjef og tungpustet golfdommer, en kreativ geysir, et ordspillenes orakel.

Bernt Olufsen har en gang sagt at Janik styrte gasspedalen i VG, redaktørens jobb var å tviholde på brems og kløtsj. Janik var en tabloid mesterhjerne. Han hadde en genuin forståelse for avisens formspråk. Ingen kunne snekre bedre titler enn ham, få kunne på samme måte trekke ut essensen av en historie tre minutter før deadline.

På desken var Janik en virtuos. Han kombinerte rollene som komponist, dirigent og førstefiolinist.

Plump? Gal? Harry? Det var nok av dem som holdt seg for nesen da Janik utviklet det moderne VG på 90-tallet. Titlene var store, virkemidlene sterke, blødmene mange. Men Janiks bidrag til avisens utvikling var så mye mer enn å rendyrke det tabloide uttrykket. Han bidro til at VG ble skarpere, viktigere og farligere - for dem med makt vel å merke. Janik elsket de store avsløringene, sakene som fikk nasjonen til å bevre, oppslagene som skapte unisone Å-faen-gisp foran avisstativene. 

- Overfor makten skal VG bruke boksehansker, ikke silkehansker, sa Janik.

Det eneste Janik satte høyere enn et solid skup, var dyr. Jeg vet ikke om det er en myte, men han skal på et tidspunkt ha presentert følgende prioriteringsliste for VG-redaksjonen: 1) Vold mot dyr. 2) Vold mot eldre. 3) Drap.

Kanskje stemmer ikke dette helt. Prioriteringslisten finnes i flere versjoner. Men jeg er temmelig sikker på at Janik ikke ville hatt noe mot at historien kommer på trykk (som er riktig begrep i denne kontekst).

Riktignok ble Janik æresmedlem av Foreningen for Omplassering av Dyr, men interessen for pusekatter og verpende høner handlet om noe mer. Redaksjonssjef Lauré forstod folket. Han lagde avis for folket. Han hevet seg ikke over deres dyregodhet, men tok den på alvor. På denne måten bidro han til å bredde ut VG, gjøre den interessant og lesbar for alle. Janik levde så til de grader opp til VGs kjerneverdier: Åpen, modig og folkelig.

VGs arkiver er smekkfulle av sagnomsuste Janik-førstesider. På sitt beste var de overraskende, oppsiktsvekkende og morsomme. Han kunne strekke seg (og redaksjonen) langt for å finne saken når han satt på en genial tittel, som da Brita Midtrud Møller fødte en velskapt gutt på et toalett. Janik ønsket helst tittelen BLE MAMMA PÅ RAMMA, men måtte nøye seg med Fødte i do - skål over to sider. VG tok med champagne. Angivelig for å sikre dekning for tittelens doble bunn.

Den samme gutten ble selvfølgelig rørlegger og havnet igjen på VGs førsteside 20 år senere.

Aviskunst:

En gang i tiden hadde et VG et opplag på nær 400.000, og førstesidene var dagens snakkis fra Kirkenes til Kanariøyene. Janik var ansvarlig for noen tusen fronter. De færreste var kjedelige.

Janiks fronter kunne skape debatt. Det ble blant annet bråk da han trykket et bryllupsbilde under tittelen TIL DØDEN skiller oss ad… dagen etter at mannen hadde skutt sin kone under skilsmisseforhandlinger hos sorenskriveren i Lillestrøm.

Men best av alt likte Janik de fullstendig overraskende sakene, de som kunne arkiveres under Å for Å faen. Blant annet elsket han saken om kapteinen som ble smittet av kjønnssykdom etter å ha pleiet omgang med en oppblåsbar dukke.

Sosiale medier er i disse dager fulle av Janik-hyllester. Mange av dem handler om hans unike talent og journalistiske karriere. Men det er ikke dette alene som har gitt ham legendestatus i norsk presse. For Janik var ingen bulldoser og drittsekk. Nei, han var en varm, godlynt og snill mann med stor omtanke for sine kolleger. I NRK, VG, Dagens Næringsliv og mange andre redaksjoner sitter det  journalister og redaktører som betegner Janik som sin mentor. Og kanskje var det ved å dele sin kunnskap, løfte frem og lære opp, han virkelig satt sitt preg på norsk presse. Gode førstesider er forgjengelige greier, men den lærdommen Janik så raust delte gjennom 34 år i VG vil prege norsk journalistikk i mange, mange år fremover.

Hvordan ville Janik håndtert alle disse godordene? Jeg vet ikke. Han var mer opptatt av å trekke frem andre enn å søke ros, snillere med sine kolleger enn seg selv.

Da Janik fylte 70 år, fikk han en hyggelig omtale i form av et intern nyhetsbrev. Han responderte med å takke, men understreke at han suksess var resultat av samarbeid og fellesskap. Etter litt frem og tilbake der jeg insisterte på at han fortjente litt anerkjennelse for innsatsen, svarte han slik bare Janik kunne:

“Jeg skal ikke kjekle med deg om heder og ære. Jeg hviler uansett på mine laurébær…”

I takknemlighet.

VG in persona:

Jan-Erik Laure levde og åndet for tabloidjournalistikken. - Jeg pleier å si at hvis jeg noen sinne blir stilt for retten, og dommeren spør om jeg er tidligere straffedømt, da skal jeg svare: Nei. Men jeg har jobbet syv år i Aftenposten, uttalte han da han gikk av med pensjon. FOTO: KRISTER SØRBØ