I går kom eldste barnebarnet her i Bergen til oss på middag.  Mens middagen ble laget lå den unge dame på 16 henslengt på sofaen med Mac’en på fanget og sin iPhone i hånden ivrig tastende på sosiale medier. Hun er en kvikk og helt normal 16-åring med sunne interesser.  Men hennes mediebruk tror jeg er som veldig mange andres i de sosiale medienes klamme hånd. Fingrene løp hastig over skjermen og konsentrasjonen var dyp. 

Jeg har fulgt mediekanalutviklingen her i Norge i en mannsalder.  Fra avisenes dominante og monopolistiske stilling til en fragmentert kamp om tiden der de kjappe nyhetene og overskriftene dominerer fra kilder som man kanskje ikke helt har kontroll på.

Mediebedriftene (foreningen) gjør en stor innsats for å skape sunne holdninger til media og lærer de unge til kildekritikk og ikke å ta alt for god fisk.  Men det er ikke til å underslå at det er en massiv påvirkning der ute som direkte griper inn i dagliglivet til de unge. De sosiale medienes grep er stort.

Som dosent på BI har jeg i mange år hatt mine studenter som et medielaboratorium og jeg har gjort jevnlige studier av deres medieadferd.  

Her er noen tall som viser utviklingen over de seneste årene:

I 2011 var det rundt 30 prosent som hadde papiravisen som en daglig medieplattform.  I 2022 er dette nede på én prosent.

Og om noe viktig hender i lokalmiljøet svarer nå i 2022 like mange at de ville få nyheten på Snapchat som på en lokalavis’ nettside.  Tallet er 45 prosent.  

Bare fra 2018 til 2022 har det skjedd ganske store endringer: Både interessen for nasjonale og internasjonale nyheter har sunket (til tross for pandemi og krig i Ukraina), men interessen for lokale nyheter har holdt seg på samme nivå: 44 prosent er ganske eller veldig interessert i lokale nyheter.

Spør man de unge hva de sjekker først på mobilen på morgenen er svaret ikke overraskende Snapchat.  Tallet var 64 prosent i 2018 og er 73 prosent i 2022.  Bare 13 prosent sjekker nyheter først.

Utviklingen på viktigste nyhetskilde er ganske skremmende: I 2018 var det 75 prosent som hadde avisenes nettside som viktigste kilde.  I 2022 var dette tallet 58 prosent.  I samme periode hadde de som har sosiale medier som viktigste kilde steget fra 32 prosent til 55 prosent.  TV har gått fra 21 prosent til 16 prosent.

Og andelen som vil betale for nyheter har sunket fra 38 prosent i 2018 til 31 prosent i 2022.  Så det er fremdeles en vei å gå for medievirksomhetene før de er på digitalt tørt land, som det ble sagt for noen dager siden.

I en landsomfattende medieundersøkelse som jeg gjorde i juni i 2022 sammenliknet jeg ulike mediegenerasjoners medieadferd.  Om man ser på den gruppen jeg selv tilhører (babyboomers født 1946-64) sammenliknet med Generasjon Z (født 1997 eller senere), ser vi at jo at papiravisen nesten er borte som nyhetskilde for begge grupper. 

TV er på 41 prosent hos Boomers, men er på ni prosent hos GenZ.  Digitale nyhetsmedier ligger på 41 prosent hos Boomers og 49 prosent hos Gen Z, og til slutt ser vi at mens to prosent av Boomers har sosiale medier som viktig nyhetskilde er tallet for Gen Z på 32 prosent.

Det er mange tall og mye kilder her, men bildet er det samme. Sosiale medier har et sterkt grep om den daglige medieadferden.  Mobilen i hånden til enhver tid er et syn over alt. 

Jeg er nå ikke av den mening at «alt var bedre under krigen» som det heter i sangen til Ole Paus, men det er så utrolig mange digitaliserte tjenester og applikasjoner som vi må forholde oss til enten vi liker det eller ikke, og i en urolig verden er det viktig at vi har gode vilkår for redaktørstyrte medier.   Og kampen mot desinformasjon i sosiale medier er det verd å ta.  Men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at sosiale medier er en utfordring for troverdige medier.   

Gigantene fra Silicon Valley tar i runde svinger 2/3 av annonsemarkedet i Norge og med den prisstigning som finnes på papir og distribusjon er det enda viktigere at de redaktørstyrte mediene får mulighet til å utvikle seg digitalt for å ta opp konkurransen med de sosiale medienes nyhetsinformasjon.