Denne kommentaren ble først publisert av Dagbladet.

Baneheia-saken har skapt mange sår og vært et mareritt for mange familier i alle disse åra. Men hva med pressens dekning av saken? Flere har hevdet at mediene har sviktet sitt oppdrag - hvorfor har det ikke vært flere som har stilt kritiske spørsmål?

Jeg var med på å dekke saken da drapene skjedde i 2000, og da Viggo Kristiansen og Jan Helge Andersen ble pågrepet og siktet fire måneder seinere. Saken var også svært krevende for oss journalister. Det handlet om to små jenter, brutalt drept da de gikk for å bade i det populære friluftsområdet Baneheia i Kristiansand. Råskapen og detaljene i saken var ufattelig å forstå.

Pressen er historiens kladdebok. Jeg følte at vi den gangen dekket saken grundig og forsøkte å få med alle sider. Den første tiden holdt politiet kortene svært tett til brystet, og vi som journalister var svært avhengig av eventuelle lekkasjer utover informasjonen vi fikk på pressekonferanser. Etter hvert var det ikke mye som ikke ble skrevet om, verken under etterforskningen eller under rettssakene. Vi var forsiktige med de groteske detaljene fra åstedet, men i all hovedsak ble også detaljene dekket grundig. Men teknologien utvikler seg, i denne saken teknologien rundt det såkalte mobilbeviset og ikke minst teknologien i det som tidlig i etterforskningen ble hevdet å være et DNA-bevis.

I det store og det hele fulgte vi vanlige prosedyrer vi hadde den gangen, da vi dekket etterforskningen og rettssaken. Men heldigvis er prosedyrene forbedret.

Det er viktig at pressen, også vi Dagbladet, tar lærdom. Denne avisa dekket kravet om gjenopptakelse rimelig bredt allerede i 2008, og vi hadde de neste åra en rekke saker om utviklingen i saken mot Viggo Kristiansen. Denne dekningen har tidvis også fått særdeles hard kritikk.

Enkelte har ment at mediene bør slå seg til ro med dommer fra domstolene. Det er et utgangspunkt vi som journalister ikke kan ha. Så lenge det er grunnlag for å stille spørsmål, er det nettopp det vi skal gjøre, selv om det er upopulært. Alternativet til at pressen tar i disse betente sakene på en grundig, journalistisk måte, er fortielser, som igjen øker risikoen for konspirasjonsteorier og nye spørsmål.

All journalistikk endrer seg også, også kriminaljournalistikken. Jeg er sikker på at saken i dag ville blitt dekket annerledes av mediene. Med det vi vet i dag, ville vi boret enda mer i de ulike bevisene og indisiene, som det såkalte mobilbeviset og ikke minst DNA-sporet. Når det er sagt, så har Dagbladet i løpet av disse åra altså hatt flere saker som omhandler gjenopptakelse og påstandene om at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt.

Men det er enkelt å erkjenne at vi burde skrevet enda mer om utviklingen i saken, og ikke minst ettergått bevisene og indisiene, etter at boka til Bjørn Olav Jahr, «Drapene i Baneheia - to historier, en sannhet», kom ut i 2017. Jahr, tidligere journalist i Dagbladet, Eivind Pedersen og noen andre i pressen har de siste åra utrettelig jobbet i motstrøm.

Baneheia-saken og Birgitte Tengs-saken er to av sakene som har vært bakgrunnen for utviklingen av kriminaljournalistikken. Det er blitt mer fokus på blant annet avhørsteknikk og forutinntatthet hos politiet og domstolene. Det er bra. Krimjournalistikken har også utviklet seg i retning av å være mer uavhengig og undersøkende, overfor alle parter i en sak. Det er også bra.

I Sverige frigis normalt alle dokumenter i en sak etter at en tiltale er tatt ut. Innsyn i etterforskningsdokumenter ved en tiltale, ville også bidratt til mer åpenhet og mulighet for journalister å granske sakene.

I Dagbladet har vi hatt interne gjennomganger og det har vært eksterne selvrefselser i pressen. Det er mye å lære for oss i mediene, ikke minst hvordan vi som bransje har dekket saken de siste åra.

Skulle vi dekket saken grundigere allerede fra da den første gjenopptakelsesbegjæringen kom, og ikke minst i åra etterpå? Ja, det burde vi.

Har det vært vanskelig for de kritiske stemmene å få gjennomslag i pressemiljøet? Ja, det er nok sant.

Det er naturlig at de ulike mediehusene gjennomgår sin egen dekning. Det er også positivt dersom Norsk Presseforbund ser på den totale dekningen av Baneheia-saken. Men lærdommen bør likevel være størst hos politi, påtalemyndighet og domstoler. Behovet for en systemgjennomgang er større her enn hos mediene.