Har jeg sovet i timen? Tydeligvis. Er jeg for lite interessert i sport? Åpenbart. Men jeg som de fleste andre elsker de virkelig store idrettsøyeblikkene. Når grenser brytes og når vi i lille Norge kan sole oss i glansen av ekstreme idrettsprestasjoner fra en nordmann som tross alle odds stikker av med seieren.

Men jeg har blitt en lat mediebruker. Jeg har ingen TV-pakke, men jeg har så mange medie- og strømmeabonnement at når Discovery stakk av med OL i Tokyo, så var OL over for meg. Jeg orket ikke å finne ut av dette med dplay eller discovery+ eller hva det nå heter. Opprette en bruker og legge inn alle mine detaljer. Like lite som jeg orker å bli medlem i alle butikker jeg kjøper en truse eller en blyantspisser av. Det blir for mye. Når det kommer til alle de ulike medietilbudene der ute så lider jeg av oppmerksomhetsunderskudd.

Det til tross for at jeg er mer enn middels opptatt av media. Jeg jobbet tross alt nylig i Medietilsynet, og deler til daglig kontor med duoen bak podkasten Tut & Mediekjør. Til mitt forsvar hadde heller ikke de fått med seg at NRK sendte Paralympics. Og det bringer meg til sakens kjerne. Når vanene brytes og NRK ikke lenger er leirbålet for de store idrettsopplevelsene som OL, så er det langt fra sikkert at folk får med seg at de kan oppleve Paralympics på statskanalen. Mange ser ikke lenger på Dagsrevyen eller hører på P1. Kampen om vår oppmerksomhet er så knallhard at kun de mest standhaftige, med store markedsføringsbudsjett trenger gjennom lydmuren.

Vi gjør for sikkerhets skyld leserne våre oppmerksomme på at kommunikasjonsbyrået Sannum & Bergestuen har TV 2 som kunde. 

Sist uke kunne Kampanje fortelle oss at kun 26.000 seere i snitt følger Paralympics-sendingene til NRK. For meg var den største nyheten at Paralympics sendes på NRK.

Tidligere i sommer lanserte The Economist begrepet «Media attention recession» . De spår nedgangstider for mediene fordi vår oppmerksomhet er en knapp ressurs som på mange måter er brukt opp. Det er ikke uten grunn at Netflix oppgir søvn som sin største konkurrent. Ifølge Kampanje er de i snitt 26.000 daglige seerne som følger Paralympics, over 100.000 færre enn tilfellet var for fem år siden i Rio de Janeiro. Sant nok med gunstigere sendetider, men det er nok flere som meg blant disse 100.000, som gjerne vil se Birgit Skarstein, Salum Kashafali og Sarah Louise Rung bryte grenser og få til det nær umulige. Mer rørende TV-øyeblikk finnes knapt. Men vi har bare ikke helt fått med oss når, hvor og hvordan.

Jeg vet. Det er slapt. Jeg burde strengt talt ikke innrømme det så villig. Men jeg tør påstå at også NRK har et ansvar. Kanskje det er på tide at NRK i større grad benytter andre markedsføringsflater enn sine egne, og øke innsatsen i brytekampen som pågår om vår oppmerksomhet? NRKs kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen har uttrykt misnøye med å ha tapt kampen om OL. Da burde han kanskje kjempet hardere i kampen om vår oppmerksomhet på vegne av Paralympics. 

Uansett vil jeg sende en takk til Kampanje, for å ha gjort meg oppmerksom på at NRK sender Paralympics. Heia Norge!