Vi er heldige i Norge. Ytringsfriheten, det frie ord, er solid forankret. Dessverre behøver vi ikke å bevege oss utenfor Europas grenser før vi kan peke på flere land hvor den uavhengige, kritiske journalistikken er under sterkt press. Pressefolk avsettes og trakasseres. Selv i vår verdensdel er journalister blitt drept da de kom den ubehagelige sannheten for nær. Ubehagelig for mektige personer innen politikk og næringsliv.

Slike tilstander har vi definitivt ikke i Norge og idyllen ødelegges ikke av at mektige VG har trått så innmari feil i Sofie-saken. Likevel er det grunn til å være bekymret over konsekvensene for den kritiske journalistikken. Dette skyldes ikke utelukkende at feil ble begått, men det amatørmessige forsøket på å rydde opp.

Før jeg begrunner hvorfor norsk presse nå kan komme til å slite på grunn av VG, er det riktig og nødvendig å opplyse at jeg selv har jobbet i avisa. På begynnelsen av 1990-tallet hadde jeg to interessante og givende år som kommentator/lederskribent. En hardtslående tabloid, med en annen profil enn Aftenposten hvor jeg kom fra, men like opptatt av de grunnleggende verdiene som kildevern og etterrettelighet. Særs dyktige kolleger, ikke minst innen politikk og gravejournalistikk.

Jeg opplevde det slik at VG la avgjørende vekt på betydningen av kontakten med leseren; det å representere «folk flest» lenge før et politisk parti fant ut at det var et godt slagord. Derfor ble vi innprentet at det var viktig å være forsiktig i omtalen/behandlingen av mennesker som ikke var vant til å omgås mediene.

Alle med erfaring fra kommunikasjon og håndteringen av kriser vet at ofte er ikke det første feilsteget årsaken til mer eller mindre alvorlig hodebry, men håndteringen deretter av feil/svikt i rutiner. Mang en næringslivsleder har opplevd det særs ubehagelige ved ikke å være forberedt på hvordan hun/han skal møte offentlighetens, representert ved media, krav på klare, konsise svar.

En kritisk og uavhengig presse vil ikke gjøre jobben sin hvis det ikke føles ubehagelig å komme i søkelyset etter mindre eller større tabber. Derfor er det viktig å ha en enhetlig strategi, både når det gjelder hvem som skal uttale seg og hva som skal sies. For det går erfaringsmessig ikke lang tid før journalisten spør:

Hvem har ansvaret og hva bli konsekvensen? Kan svaret bli noe annet enn at den ansvarlige må gå?

VG kommer til å bli en mer forsiktig avis. Redaksjonsledelsen må nå være redd for å trå feil.

Dessverre har VGs håndtering av Sofie-saken utviklet seg til å bli en lærebok i hvordan kriser ikke skal håndteres. Det er nærmest uforståelig at erfarne redaktører/journalister trår så feil. Konsekvensene kan bli langvarige, ikke bare for VG.

De første feil ble åpenbart begått før publisering. Da VGs ledelse på et svært tidlig tidspunkt forstod at det ikke var dekning for de sitater som var tillagt Sofie, ble de likevel ikke fjernet. Den ansvarlige redaktøren ble selv sentral i forsøket på å rydde opp, men her gikk det nok hardt og raskt for seg. For da politisk redaktør ble sendt til debatt i NRK, var det uten å bli informert om hva sjefen visste. Ille!

Samtidig med at VG onsdag kveld presenterte sin egen granskning, hvor det ble sagt at de trodde på Sofie, stilte journalisten som hadde intervjuet Sofie opp i NRK og sa han hadde rett. Er det mulig?

Til «Dagsnytt 18» torsdag skulle både den ansvarlige redaktøren og nyhetsredaktøren delta, men bare sistnevnte kom. I «Debatten» senere på kvelden nektet VG å være representert. Hvorfor?

Det ubehagelige spørsmålet blir: Med hvilken rett kan VG heretter forlange – slik avisa hittil definitivt har gjort – at myndighetspersoner stiller opp når det passer media? Og vi har nå lært at det å ta ansvar er å bli sittende. Det er mulig at det i denne konkrete saken er en korrekt avgjørelse, men hva betyr det for journalistikkens skarpe penn? Mister den sin brodd?

VG kommer til å bli en mer forsiktig avis. Redaksjonsledelsen må nå være redd for å trå feil. Dagsordensettere og myndighetspersoner vet nå at de ikke behøver å stille opp umiddelbart når VG krever det. Avisa har selv vært selektiv her. Å være lei seg hjelper da dessverre lite.