Ordspillet ligger lekent lett tilgjengelig etter debatten rundt VG og reklamestuntet for filmen «Snømannen». I god Orson Wells ånd, som for snart 80 år siden skremte radiolyttere til å tro at verden ble invadert av utenomjordiske, benyttes igjen nyhetsformidlingens virkemidler i fiksjonens tjeneste. 

Som en god etterligning av avisen har VG Partnerstudio skapt en liksomdekning rundt de morbide drapene fra Jo Nesbøs historie. Godt betalt innholdsmarkedsføring, for å fremheve filmen som hadde premiere sist helg. Grepene VG Partnerstudio har benyttet er ikke nye, å blande fiksjon og virkelighet, men likevel provoserende i enkelte miljøer. Ikke minst internt i VGs redaksjon.

Jo Nesbøs lanseringer har også tidligere blandet virkelighet og fiksjon. «Savnet Harry Hole» var et Alternative Reality Game og reklamestunt for utgivelsen av «Panserhjerte» i regi av Try/Apt. Med fiktive karakterer som hadde egne Facebook-profiler og skuespillere som opptrådte i bybildet som torpedoer kan en si at sammenblandingen var enda mer blurry. 

Podcasten Mediapuls trakk denne uken også paralleller mellom VG-stuntet og min tidligere arbeidsgiver TV 2s promotering av dramaserien «Hvor er Thea?» i en nyhetssending. Som i VGs tilfelle er kritikken at man bruker et kjent format, i TV 2s tilfelle den ordinære netthenvisningen, til å komme med et budskap som kan tolkes som en savnetmelding.

At sammenblandingen var uheldig, vedkjente TV 2s nyhetsredaktør selv. I Sverige derimot gikk en enda lenger med en «Thea»-lignende historie. For ti år siden sendte SVT dramaserien «Sanningen om Marika» hvor ett av målene var å viske ut skillet mellom fiksjon og virkelighet. I tilknytning til premieren for det allerede virkelighetsnære dramaet ble det sendt et debattprogram som virkelig skapte usikkerhet hos seerne. Ledet av en kjent programleder fra SVT, men med seriens skuespillere som deltagende i sine roller. - Uansvarlig, beskrev Expressen det.

Det er stor forskjell fra å gå litt på limpinnen til å føle frykt.

Som i «Savnet Harry Hole» var dette et ARG der historien utviklet seg på en rekke plattformer, noe som gjør balansekunsten enda vanskeligere. Jeg fikk selv anledning til å vurdere konseptet og aspektene nøye, og landet som medlem av finalejuryen i International Emmy Awards på at «Sanningen om Marika» måtte tildeles en pris.

Noen av de samme som stod bak «Sanningen om Marika» var også sentrale i et annet tv-drama som ville tett på virkeligheten. Seks europeiske kringkastere gikk sammen om kunsttyveridramet «The Spiral», og parallelt med lanseringen «forsvant» seks kjente kunstverk fra museer i hvert av landene som et ledd i et spill. I Nasjonalgalleriet var Munchs «Selvportrett» «forsvunnet» frem til seriens slutt, og kom til rette ved at seere hadde gjort sitt gjennom spillet. Men stuntet provoserte ikke i noen av de nordiske landene, og serien ble heller ikke noen seersuksess.

Derimot var noe av suksessen rundt «Skam» nettopp det virkelighetsnære og karakterenes tilstedeværelse på ulike plattformer. Samtidig var skjermingen av skuespillerne de første sesongene med på å øke realismen rundt karakterene, og som ble forsterkende for «Skam»-universet og oppmerksomheten rundt.

At karakterer eller handlinger fra dramatiseringer fra tv og film trer inn i virkeligheten er altså ikke noe nytt, og i USA ser en det hele tiden. Ett eksempel fra i høst er lanseringen av tv-serien «The Gifted», basert på X-Men-franchisen. Her har det vært hemmelige agenter i bybildet, samt boards- og nettkampanjer for å be folk teste seg for å se om de er bærere av et mutantgen.

Tross et epidemisk klingende tema, de aller fleste amerikanere vil nok se kampanjen for det den er, og det samme velger jeg å tro om lanseringene vi har sett her hjemme den siste tiden. Å trekke fiksjon tettere på virkeligheten vil nok fortsatt eksperimenteres med. For det skaper oppmerksomhet, og samtidig kan de gi noen illusjoner og skape drømmeverdener som fans elsker. Det som må unngås er å lure på feil måte.

Det er stor forskjell fra å gå litt på limpinnen til å føle frykt.