Denne kommentarartikkelen ble først publisert på Bernt Olufsens blogg, I media.

Gjennom to massive lørdagsdokumentarer og et stort antall dobbeltsider etterlates inntrykket av at Schibsted tar kvelertak på startups og deler verdensmarkedet for rubrikk-annonser med Sør-Afrikanske Nasper på ytterst tvilsomt vis.

Jeg skal ikke spå noe om utfallet av disse sakene. Jeg kjenner dem ikke. Det er snart gått 15 måneder siden jeg forlot Schibsteds konsernadministrasjon. I min tid der hadde jeg ikke noe med vekstselskaper eller rubrikkselskaper å gjøre.

Og som et stort medieselskap må i hvert fall Schibsted finne seg i å bli gått etter i sømmene og bli stilt kritiske spørsmål.

Det som opptar meg er imidlertid tonen i den undersøkende og kritiske journalistikken, og hva inntrykket av forutinntatthet gjør med medienes troverdighet ute blant folk. Alle målinger viser tynnslitt tillit til mediene i befolkningen.

De sosiale mediene forsterker denne utviklingen. Her blandes nyheter med rykter, propaganda, reklame og meninger. For ikke å glemme falske nyheter. En blanding som jeg tror vil føre til publikums krav om at nyhetsmediene leverer renere kost. Fakta og dokumentasjon foran hypotese og mening.

Les også: Snapsale-gründer føler seg lurt av Schibsted

En gammel kollega, Kristiansand-journalisten Knut Engen, sa en gang for lenge siden: «Ved all gravende journalistikk må vi først stille oss spørsmålet: Graver vi vår egen grav?».

Ikke fremkalt utelukkende av DNs reportasjer stiller jeg meg oftere spørsmålet om vinklingen i journalistikken dør ut. I flere tiår har vi journalister lært at alle historier må ha en vinkel, og den bør være god. Vi har lært å drive saken fram ved hjelp av kilder som gir belegg for mistanken.

Godt hjulpet av sosiale medier er spørsmålet nå om dette setter oss i en dødvinkel, hvor vi ikke i tilstrekkelig grad evner å se ulike sider ved en sak.

I Dagens Næringslivs reportasjer oser hvert avsnitt og setningsoppbygning av mistenksomhet. Et register av såkalte eksperter som uttaler seg på generelt grunnlag og basert på avisens fremstilling, skyves foran. De angrepne parter svarer med tilmålt knapphet i forhold til konfidensielle avtaler, hvis de svarer i det hele tatt. Slik skapes et behov for oppfølging, uten at noe ulovlig er dokumentert så langt.

Jeg har sett det før. Utallige ganger. Gudene skal vite at jeg vet hva jeg snakker om. I tidens løp har jeg vært ansvarlig for mange slike reportasjer med vinkelen som utgangspunkt. Spørsmålet mitt er nå om de sosiale mediene gjør at denne formen for journalistikk går av moten.

En gammel kollega, Kristiansand-journalisten Knut Engen, sa en gang for lenge siden: «Ved all gravende journalistikk må vi først stille oss spørsmålet: Graver vi vår egen grav?». Han var lei av de volumiøse arbeidene, fulle av gjentagelser og unødvendige detaljer som knapt har med saken å gjøre.

Og helst formulert med forbehold om at påstanden kan være unøyaktig eller kanskje helt feil.

- Det er injurier i konjunktiv, utbrøt en gang daværende politimester Willy Haugli i Oslo byrett, hvor han hadde anlagt sak mot VGs undersøkende journalistikk. Avisen hadde iverksatt et graveprosjekt mot politimesterens engasjement i en større fiskeribedrift nordpå.

– Jo mer kraftfull journalistikk vi kan levere, desto bedre demokrati, lød mantraet fra Schibsted-avisenes norske sjef. Torry Pedersen. Han hadde neppe Dagens Næringsliv i tankene.

Dagens Næringslivs kilder ledes til å minne om at ansvarlige for ulovlig markedsdeling risikerer fengsel i mange land, også i Norge. Fremtiden vil vise om konsernsjef Rolv Erik Ryssdal virkelig risikerer dette, det er jo en kjent journalistisk metode å ta utgangspunkt i lovens absolutt strengeste reaksjonsform. Først må imidlertid den angivelige markedsdelingen etterforskes og det hele ende med en tiltale. Det ser ut til å være et stykke igjen til dette.

Det er mange eksempler på at medier driver sakene fram til etterforskning, granskning og påtale. God, undersøkende journalistikk skal ha konsekvenser. Reaksjon eller endring.

På Schibstedsk kalles dette «Power of Journalism». Kvalitetsjournalistikkens iboende kraft.

DNs kritiske søkelys på Schibsted fant sted samme uke som mediekonsernet mønstret det beste innen journalistisk innovasjon, historiefortelling og undersøkende journalistikk på Kristiania Teater i Oslo. Her stakk svenske Aftonbladet og VG av med de gjeveste prisene. Men også Svenska Dagbladet, Aftenposten og Stavanger Aftenblads granskninger ble fremhevet. Svenskan er ikke kjent for å legge fingrene mellom når det gjelder avsløringer i næringslivet.

– Jo mer kraftfull journalistikk vi kan levere, desto bedre demokrati, lød mantraet fra Schibsted-avisenes norske sjef. Torry Pedersen. Han hadde neppe Dagens Næringsliv i tankene.

I stedet trakk han fram Svenska Dagbladets avsløring av falsk markedsføring av pengefond, VGs åpning av tvangslogger i psykiatrien, Stavanger Aftenblads massive skjebnehistorie om «glassjenta» Ida og Aftonbladets avsløringer av pampevelde i fagforbundene Kommunal og Transport – som faktisk rammet et av avisens egne styremedlemmer.

Undersøkende journalistikk er ofte svært ordrik, påført tykke lag av sminke ved beskrivende vendinger og karakteristikker. Journalistisk volum skaper kanskje inntrykk av soliditet.

Edelsmans tillitsbarometer viser synkende tillit til mediene i 82 prosent av landene. Bransjens svar på dette må være bedre journalistisk metode og etikk. Kravet til presisjon øker.

– Skal journalistikken virkelig ha kraft, så må de journalistiske fakta som presenteres, virkelig kunne dokumenteres, sa Pedersen ved åpningen av Schibsteds «Power of Journalism».

Jeg er enig.

I flere tiår har norske journalister kunnet ringe til juridiske professorer for å få dem til å kommentere alt mellom himmel og jord. Med forbehold. Uten å se dokumentasjon. En vanlig metode i undersøkende journalistikk har også vært å publisere tidlig, for å se om det kan utløse tilførsel av dokumentasjon og nye opplysninger. Undersøkende journalistikk er ofte svært ordrik, påført tykke lag av sminke ved beskrivende vendinger og karakteristikker. Journalistisk volum skaper kanskje inntrykk av soliditet.

Skikkelig kontradiksjon av påstander som fremsettes i spørsmåls form hindres av objektenes manglende vilje til å delta i diskusjonen, og møte påstandene i åpent lende. Man svarer gjerne knapt og via E-post, hvis man i det hele tatt svarer.

Sett i lys av alt som foregår i sosiale medier bør den undersøkende journalistikken bli mer nøktern i formen. Mer faktaorientert. Mediene bør være mer åpne om metode og utøve sterkere kildekritikk. Vise større vilje til å korrigere feil og presentere den andre siden av saker – uavhengig av objektets medvirkning.

Noe annet vil virke gammeldags i vår tid.

Denne uka er jeg på redaktørenes verdenskongress i Durban, Sør-Afrika. Her står de sosiale medienes innvirkning på journalistikken høyest på agendaen. 150 medieledere fra 50 land vil danne en ekspertgruppe, et nettverk som skal gå Facebook etter i sømmene og se på innvirkningen som sosiale medier har for journalistikk.

PS

Undertegnede mottar pensjon fra Schibsted og eier dessuten noen aksjer i selskapet.

DS

Bernt Olufsen er tidligere ansvarlig redaktør i VG (1994 – 2011) og redaktør i Schibsted Media Group (2011 – 2016). Han er styreleder i Polaris Media, og sitter i styret for stiftelsen Ethical Journalism Network. Han skriver om medier på bloggen I media.