Reklamerådgiver Lina Aas-Eng i Pol er opprørt over å lese et intervju med skuespiller Henrik Boye Leonhardsen på Kampanje. «Direkte vondt» fikk Aas-Eng av å lese intervjuet som vi publiserte på Kampanje tidligere denne uken.

Pol-rådgiveren lurer på om Kampanje har opptrådt «etisk ansvarlig», men da stiller vi likeså godt spørsmålet tilbake til Lina Aas-Eng: Ville det ikke vært etisk uansvarlig ikke å snakke med skuespilleren?

Årsaken til Aas-Engs ubehag og utfall skyldes et par saker og et innlegg i Kampanjes spalter rundt bruken av det bransjen kaller «merkekarakterer» som ligner hverandre og om ikke en skuespiller også bør tenke seg om før han spiller samme karakteren for to ulike oppdragsgivere?

I utgangspunktet ikke noe stort problem i norsk markedsføringsbransje – i hvert fall ikke de siste 25 årene - men journalistisk interessant for en nettavis som Kampanje å belyse når det først skjer. Reklamefilmene det siktes til er en ny kampanje fra Veidekke der en kjedelig kontorist ligger tett opp til en tilsvarende karakter benyttet av markedsplassen Finn.no for noen år siden.

Lina Aas-Eng er imidlertid oppbrakt og mener debatten sporer helt av med en gang skuespilleren trekkes inn i diskusjonen, og at vi derfor åpenbart ikke skulle sluppet til Bendixen i våre spalter med sitt innlegg. Det er vi uenig i.

Til vårt presseetiske forsvar synes vi ikke Bendixen kommer med noe grovt overtramp mot enkeltpersoner (skuespilleren) når han skriver at «det er litt vanskelig å begripe at ikke reklamebyrå, castingbyrå og skuespilleren selv skjønner at han burde tatt av seg brillene og fått på seg parykk». Vi føler heller ikke skuespilleren trenger en særskilt beskyttelse mot sterke interesser i denne sakenslik det er formulert i pressens etiske regelverk. Men når skuespilleren får sitt ansikt klistret opp på en diskusjon om reklamelikhet, synes vi det er vårt oppdrag å høre med skuespilleren om vedkommende vil kommentere saken. 

Ville det ikke nærmest vært etisk uansvarlig å gjøre det motsatte?

At det ikke var noen motstemmer i saken som kategorisk avviser at en skuespiller skal bære noe som helst ansvar for hvordan en karakter kommer til syne i kreative produktet, er en grei innvending, men her kom det klart frem i tidligere saker at oppdragsigvere fortsatt hadde «et supert forhold til skuespilleren» og at de ikke skjøv ansvaret over på han.

Vi skal gi Aas-Eng rett i at musikere, fotografer, skuespillere og andre kreative kunstnere som jobber freelance ofte er den svake part i et samarbeid mellom et reklamebyrå og en annonsør, og vi ønsker derfor debatten om arbeidsforholdene deres i bransjen velkommen.

Nettopp derfor er vi også helt sikre på at kreative freelancere har en stemme det er verdt å lytte til og særlig når deres arbeider diskuteres i Kampanje.