Erland Bakke forsøkte i Aftenposten 30. januar og Kampanje dagen etter å kritisere de politiske tankesmiene og ved å sammenligne dem med influensere. Om politiske tankesmier er positivt eller negativt for samfunnet, skal ikke jeg begi meg ut på, og innlegget trigget heller ikke en slik debatt. Snarere ser det visst nå ut til at vi debatterer hvorvidt influensere, eller såkalte «Nobodies» i det hele tatt er egnet som reklamemedium for seriøse aktører, om vi leser Hans Mathias Thjømøes tilsvar publisert på Kampanje.com 3. februar.

Med fare for å bli tabloid, så får Thjømøe en bøtte med dislikes fra meg.

Hans Mathias Thjømøe og jeg er enige i at «influenser» er nytt ord på et gammelt fenomen, og at man gjerne har brukt ordet opinionsledere for å beskrive dette tidligere. Den digitale utviklingen og demokratiseringen av distribusjon har gitt oss digitale opinionsledere, som «opinionen» (no pun intended) i dag velger å kalle influensere. Felles for alle opinionsledere er at rollen krever kredibilitet og tillit. Det er flere måter å bygge dette på, fra å vise høyt kunnskapsnivå eller ferdigheter innen et felt til å by på seg selv og være personlig i kommunikasjonen med sitt publikum.

«Sophie Elise er kanskje ingen akademiker, men når det kommer til å fortelle engasjerende historier, så er det du og jeg som er 'nobodies'».

De fleste influensere er ikke eksperter, men nobodies, mener Hans Mathias Thjømøe. Jeg skjønner at Thjømøe forsøker å gi innlegget en brodd og muligens også en akademisk klang. Jeg lar meg trigge og min påstand er at man kan være ekspert på å fortelle historier som engasjerer et publikum gjennom bilde, lyd og tekst uten en formell utdanning som tekstforfatter, fotograf eller videograf. Og det er nettopp dette disse «nymotens» influenserne gjerne er så gode på. Sophie Elise er kanskje ingen akademiker, men når det kommer til å fortelle engasjerende historier så er det du og jeg som er «nobodies».

Influensere krever vel strengt tatt ikke oppmerksomhet slik Thjømøe mener. Folk gir influensere gladelig oppmerksomhet helt frivillig fordi de nettopp er eksperter på å fortelle historier som engasjerer oss. Noen ganger dreier det seg om et godt bilde av en matrett på Instagram, andre ganger er det et ammebilde på en nettsideblogg eller en treningsvideo på YouTube. Noen ganger provoserer historiene. Og ja, noen influensere er unge jenter som er opptatt av mote, hår og sminke hvor enkelte helt sikkert vil gi de og deres følgere merkelappen «rosa». Andre er opptatt av interiør, mat, trening, friluftsliv, teknologi, fotografi, kunst, ja til og med politikk. Etter å ha fasilitert nærmere 5000 samarbeid mellom annonsører og influensere over de siste par årene, så vet vi i inzpire.me at det bare i Norge finnes tusenvis av influensere som alle er så gode historiefortellere at de kan ha dette som en biinntekt eller som en fulltidsjobb.

«Den gruppe influencere som kan karakteriseres som selvopptatte eller sære, ofte med tilsvarende sære og/eller udokumenterte påstander, influerer kanskje bare noen rosa tenåringer og er neppe noe egnet reklamemedium for seriøse aktører?» avslutter Hans Mathias Thjømøe retorisk.

Og ja, vi bør alle være kritisk til sære og/eller udokumenterte påstander. Enten det kommer fra en rosablogger, en engasjert gründer eller akademiker.