Denne kommentaren ble først publisert på Aftenposten.no, men er gjengitt med forfatterens tillatelse.

Så er det endelig valgår. Kommunevalg er noe alle partiene frykter. 2019 vil trolig bli et skittent valgår. Påstander, dyneløfting, nachspiel som aldri burde ha skjedd, og ikke minst: alle søte, små kjærlighetshistorier som utviklet seg til bitre skilsmisser.

Ronan Farrow, sønnen til Woody Allan, var nylig på norgesbesøk og fortalte om hvordan han avslørte Harvey Weinstein i sin prisbelønnede artikkel om #metoo.

Men hvem var det som satt søkelys på #metoo? Var det journalisten Farrow? Tenketanker? Sosiale medier? Eller influensere (påvirkere)?

I 2019 er det ikke lenger journalister eller politikere som setter dagsorden. Det er deg og meg og dem vi kjenner oss igjen i. #Metoo ble introdusert av en influenser allerede i 2006, men ble gjort verdenskjent av influenser og skuespiller Alyssa Milano i 2017.

Oppsummert: Den største saken som herjet 2018, ble definert av en influenser og foredlet av journalister. Kanskje er det på tide å bytte ut tidligere politikere i tankesmier og tenketanker med influensere?

Tenketanker eller tankesmier definerer seg selv som «en arena for utvikling og formidling av kunnskap og ideer på viktige samfunnsområder». Skyggesiden i politikken er ikke PR-byråer eller avgåtte representanter som tjener gode penger på å bruke sitt nettverk for å tjene penger. Skyggesiden er disse lobbyistene som kamuflerer seg som tenketanker/tankesmier, og som med sitt nettverk innynder seg som meningsbærere ved å sitte på radio og fjernsyn og predike det deres «donorer» ønsker at de skal melde.

Lobbyistene/tenketankene har etter hvert fått mange slike donorer: Interesseorganisasjoner, fagforeninger, shipping-industrien eller formuende privatpersoner. En må ha vært politiker for å lage et selskap som en selv definerer som tenketank/tankesmie. Du og jeg hadde ikke gjort det. En må være så glad i å bade i sine egne ideer og tanker at man med et narsissistisk slør velger å prøve å få oss, velgerne, til å tro på at dette er noe annet enn lobbyister.

Men: Det er influensere som har satt dagsorden de siste årene. Enten det handler om palmeolje, bruk av elefanter på sirkus, likestilling i Midtøsten og «Dubai-gate», eller #metoo og psykiske lidelser.

Det er vel kanskje influensere som Sophie Elise, Marna Haugen, Caroline Berg Eriksen og Camilla Phil som faktisk er noen av våre ekte tankesmier.

Sophie Elise ble kåret til landets mektigste medie-kvinne i 2015. I tillegg har hun mottatt en lang rekke priser for sin evne til å sette viktige saker på dagsordenen. En skulle tro at dette var priser som hang høyt i tankesmiene.

Hvis en slår sammen twitter- og instagramfølgerne til Geir Lippestad og Kristin Clemet, henholdsvis styreleder og leder for Agenda og Civita, de to største «tenketankene» i Norge, så rekker de ikke opp til en av de topp-fem største influenserne.

Sammenlagt har Lippestad og Clemet under 100.000 følgere, og Twitter er deres største plattform med nesten 99 prosent av følgerne.

Influensere som Sophie Elise, Caroline Berg Eriksen og Marna Haugen har sammenlagt over én million følgere. Twitter utgjør kun fire prosent av deres følgere.

En ting disse tenketankene, lobbyistene eller tankesmiene har felles, er at de går med millioner i underskudd. Agenda og Civita er de to største organisasjonene på henholdsvis sosialistisk og borgerlig side og gir dermed ganske motstridende gode råd.

Lederne for disse to har de siste tre årene tatt ut rundt 11 millioner kroner i lønn. I samme periode gikk de med 50 millioner i underskudd. Så hvordan overlever lobbyistene med så store underskudd?

Disse organisasjonene får stadig mer penger for å sette donorenes gode ideer i hodet på dem vi har valgt til å inneha den lovgivende makt. Men trenger vi organisasjoner som hevder de har gode ideer, men som ingen lytter til? Kanskje fordi de ikke er så opptatt av hva vi velgere lytter til, men heller hva deres tidligere politiske kolleger lytter til? Slik at det er enkelt for donorer å nå frem med sitt budskap som uansett ikke er ment for allmennheten?

For dem vi lytter til, er influenserne. Vi har valgt å gi disse vår stemme.

Vi trenger ikke tidligere politikere som skal mene enda mer utenfor partiet og få penger av skyggegrupperinger som ønsker å endre lover. Jeg velger meg heller en gjeng med influensere. De får oss til å le, grine og ikke minst: gi oss følelsen av at vi er ganske like alle sammen. Samtidig som vi ikke behøver å tvile på deres motiver.

De prøver ikke å endre lover på andres vegne, de prøver å ta opp ting som betyr noe for dem selv. Noe som ofte skaper debatt, noe som flytter samfunnet fremover.

I høstens valgkamp frykter jeg vi vil se lobbyister på høygir. De skal selge sine ganske ubrukelige ideer dyrt. Jeg håper vi kan slippe amerikanske tilstander i Norge, og at vi heller lytter til de personene vi kjenner oss igjen i, de som setter ord på det som opptar oss i hverdagen.

Jeg vil ikke at min stemme skal være til salgs. Jeg håper vi får en valgkamp uten lobbyister, uten for mange dyneløft, men med influensere som forklarer meg og andre hvordan de tenker å velge under kommunevalget og hvorfor. Det vil trolig gi større valgdeltagelse og mindre politikerforakt.

Vi trenger ikke tankesmier som bare forsterker avstandene i norsk politikk og som stjeler oppmerksomheten til våre folkevalgte. At gamle rederfamilier styrer Civita sammen med NHO og gamle tobakksfamilier er kanskje ikke den optimale modellen for å finne de gode løsningene? Eller at fagforeningene i Norge eier Agenda? De har ikke gjort noe godt for oss som velgere, trolig tvert imot.

Men gi meg meningsbærende influensere som har en fjerdedel av folket i ryggen og som setter dagsorden, bevist eller ubevisst. Det bringer oss fremover.

Kilder: Offisielle tall fra regnskapsregistre, Brønnøysundregistrene og Aksjonærregisteret. Offisielle tall for følgere på Instagram, Twitter og Youtube.