Denne kommentaren var først publisert på TV 2s nettsider og er gjengitt med tillatelse.

Pressen er en fundamental bestanddel i alle demokratier. Samfunnsoppdraget gir oss makt og innflytelse. Vi publiserer historier som kan få store konsekvenser for både de som styrer landet og enkeltpersoner. Hvis vi ikke forvalter den oppgaven godt nok, forsvinner tilliten, og dermed også selve fundamentet som oppdraget hviler på. Nemlig at folk tror på det vi publiserer.

Norske redaktørstyrte medier jobber etter en felles etikkplakat som heter Vær varsom-plakaten. Den første delen av det regelverket handler nettopp om dette samfunnsoppdraget. Her står det blant annet: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.» (punkt 1.5) Det betyr at pressen skal beskytte enkeltmennesker, også dersom mediemakten blir misbrukt.

En av landets fremste utenriksjournalister, TV 2s egen Fredrik Græsvik, henvendte seg sist uke til en privatperson, hans arbeidsgiver og idrettslaget han trener, med sterke udokumenterte beskyldninger. Det skulle han ikke ha gjort. Det har han beklaget, og det har jeg beklaget. For dette er et brudd på det vi står for. Det er ikke slik vi skal jobbe. Mediene og TV 2 har stor makt, og hvis vi misbruker den, svekkes tilliten vår. Det er derfor viktig at andre medier, og vi selv, belyser og omtaler denne saken, i tråd med Vær varsom-plakatens første kapittel.

I TV 2 har vi mange, dyktige journalister som jobber hardt for at vi skal lage viktig journalistikk for leserne og seerne våre. I dag er de fortvilet over at denne hendelsen kan ha svekket tilliten til oss. Heldigvis har vi i TV 2 og mediene i Norge et godt utgangspunkt. Vi har tillit.

2022-utgaven av Reuters Digital News Report forteller oss at folk i Norge har høy tillit til nyhetene de leser og ser, sammenlignet med de fleste andre land. NRK er på topp (83%), foran lokalavisen der du bor (80%), og med TV 2 på tredjeplass (78%). Så kommer de andre store riksmediene, som Aftenposten, Dagens Næringsliv, VG og Dagbladet på løpende bånd. Undersøkelsen ble gjennomført i februar 2021.

Tilliten er stigende de siste tre årene, selv om deler av debatten i kommentarfeltene og i de alternative mediene, kan tyde på det motsatte. Tilliten til de alternative mediene er da også svært lav, sammenlignet med de mer tradisjonelle mediene. Og den er synkende.

Men tillit er ikke en valuta der kursen svinger i takt med markedet. Den går opp og ned som en følge av kvaliteten på det vi leverer. Dersom vi ikke følger våre selvpålagte, høye etiske krav, vil tilliten forvitre. Det har ikke vi råd til, og det har ikke samfunnet råd til.

Vi må ha tillit og vi må være objektive i vår tilnærming. Den siste tidens hendelser har skrudd opp temperaturen i den offentlige debatten, og det er naturligvis mange sterke følelser. Jeg tror vi alle gjør lurt i å ta ned den temperaturen. I hvert fall må journalister holde hodet kaldt.

Det har også pågått en debatt om hvorvidt journalister med dette samfunnsoppdraget kan delta i for eksempel Pride-toget den ene dagen, og dekke paraden journalistisk den andre dagen. Dette er et krevende farvann å manøvrere i. Hvis det er noe vi har fått større bevissthet om den siste tiden, er det at Pride er viktig. Ikke bare for Lhbtiq-personer, men for hele samfunnet.

Samtidig, når man selv tar valget om å bli journalist, går man inn i en rolle og et samfunnsoppdrag som i praksis betyr at man delvis må legge igjen de sterkeste meningene sine hjemme. Rollen er i seg selv begrensende for journalisters ytringsfrihet. Journalister skal formidle faktabasert journalistikk, ikke mene noe om den. Ikke fordi vi ikke har meninger, men fordi vår rolle er å bringe andres meninger til torgs. 

Alle kan gjøre feil, også journalister. Da må vi erkjenne, beklage tydelig og lære av det. Bare på den måten kan vi fortjene tilliten.  Men jeg er ikke bare sjefredaktør, jeg er også arbeidsgiver. Jeg har et ansvar for alle som jobber her, og et ansvar for å ta vare på de som har gjort feil.

Noe av det beste jeg vet med det norske samfunnet er at vi alle kan få en ny sjanse. Vi er alle mennesker og de aller fleste av oss har gjort feil. Men når vi har gjort opp for oss, da har vi også gjort oss fortjent til nettopp det. En ny sjanse. Det gjelder alle, enten vi er privatpersoner, redaktører eller journalister. Ikke bare er det et grunnleggende prinsipp i vår rettsstat, det bør også være et kompass vi styrer etter som samfunn.