Årets tv-dramakonvent for bransjen er nettopp avholdt i Larvik. Noe av det som ble diskutert i krokene, var TV 2s flytting av «Hotel Cæsar» til Sumo med en Skam-vri. Det herlige er at ingen helt vet hva som skjer med tv-bransjen lenger.

Men at Cæsars overgang til Sumo er enda et symptom på at det foregår en stille revolusjon i tv-markedet nå, er det ingen tvil om. For det første ville det for få år siden ikke vært noe annet sted å plassere nye episoder på en døende serie med håp om nytt eller forlenget liv.

At man i det hele tatt kjøper nye episoder, har ikke noe med respekt for seerne å gjøre i første omgang, det betyr ganske enkelt at TV 2 mener det kan være en bærekraftig investering. Det er tross alt ikke lenge siden Cæsar og fotball var de viktigste driverne på Sumo, så om 20.000 av de mest hardbarka fansene, og dem er det mange av, velger å betale noen måneders abonnement på Sumo for å se om Anker Hansen-familien greier å holde kontrollen, er mye gjort. Det er ikke lenge siden kanalene knapt brydde seg om de såkalte playerne, det var bare noe man måtte ha, fordi alle de andre kanalene hadde det. De som jobbet med dette, var litt rare outsidere med mer til felles med telefonselgere enn tv-folk. Ingen serieskaper ville egentlig ha serien sin i en player i utgangspunktet, det var jo ikke ordentlig tv.

Det var vel særlig NRK som fikk skikk på dramadelen av dette, først med fjortisinnhold og seriene som la grunnlaget for «Skam». Og selv om de fleste i bransjen nå er mer enn forsynt med prat om «Skam», og ingen i statskanalen vil innrømme at det til tider er litt flytende overganger mellom journalistikk, medieforskning og lanseringsstrategier på Marienlyst, er det bare å bøye seg i støvet for hvordan serien fortsatt akselerer en etterlengtet fornyelse av bransjen, som nå senest kommer til uttrykk gjennom relanseringen av Cæsar på Sumo der små episoder porsjoneres ut og settes sammen til en full episode én dag i uken. Fansen raser, men ingenting er bedre for serien, vet man av erfaring.

Akkurat nå er det nesten vanskelig å se for seg at norske tv-kanaler sender tv-drama lineært på faste tider om fem par år, men det er viktig å huske at for noen var det like vanskelig å se for seg at vi fortsatt skulle kjøpe papirbøker og kulepenner i 2016. Det er klart tv-drama blir en viktig del av det lineære programtilbudet, men det blir først de virkelig store seriene, flaggskipene, de som samler folk. Det kommer til å bli mange adapsjoner, samtidshistorie og kostymedrama fremover. 

Det eneste kanalene ser ut til å være enige om, er at lokalprodusert drama ikke bare er bra for profilen, det er blitt en hygienefaktor.

Er det smart av TV 2 å bestille mer Cæsar for å putte det på Sumo? Sannheten er naturligvis at ingen vet. Og det er det som er det frydefulle i denne bransjen akkurat nå. Det eneste kanalene ser ut til å være enige om, er at lokalprodusert drama ikke bare er bra for profilen, det er blitt en hygienefaktor, det er noe som bare skal være der. Der lineær-tv blir plattformen for serier i 50-100 millionersklassen, vil Viaplay, Sumo, Dplay og andre playere fylles opp av et hav av dramaeksperimenter i alle slags formater og tapninger og budsjetter - i kampen om å gi seere det som må til for ikke å si opp abonnementene.

Ingen vet heller hvor mange norskproduserte dramaserier man må ha i en player for å virke relevante. Det kan være fem, men like gjerne tjue. Om svaret er et sted midt i mellom, vil markedet regulere seg mot økt volum, men langt lavere budsjetter. Vi kommer til å se mer high end drama i 70-100 millionersklassen produsert i Norge. Men i tillegg vil vi få 10-15 serier i året med budsjetter på mellom 15 og 25 millioner. Da kan vi endelig snakke om en norsk tv-industri på dramasiden i Norge. Det er nå det begynner.