Omsider iverksetter norske myndigheter nødvendige tiltak for å stanse spredning av koronaviruset. Vi stenger grensen, og setter inn Sivilforsvaret og Hjemmevern. Den danske statsministeren Mette Fredriksen tok siste uke ledelsen mot korona-pandemien i Skandinavia. Sosialdemokraten Fredriksen er nok mindre redd statlig maktbruk enn vår egen flegmatiker Erna Solberg. Dette er ikke tidspunktet for å evaluere. La meg likevel få komme med noen betraktninger om norske myndigheters krisehåndtering i denne innledende fasen.

Korona-pandemien brøt ut i Wuhan i Kina i desember 2019. Kineserne fikk sitt første dødsfall i begynnelsen av januar i år, og delte relativt raskt informasjon om koronasmitten med resten av verden. Det norske Helsedirektoratet fikk mandat til å håndtere koronasmitten i Norge den 22. januar. En måned etter, den 25. februar, skriver Folkehelseinstituttet (FHI) at «noen få importerte og uoppdagede tilfeller vil kunne være nok til å starte en epidemi i Norge, men antallet nye tilfeller forventes å ligge på under 100 de første seks ukene». Dagen etter fikk vi det første. To og en halv uke etter er tallet på antall smittede ikke 100, men 1200. FHIs estimat var skivebom!

Fra begynnelsen har helsemyndighetene basert seg på beredskapsplanen for en pandemisk influensa, sist revidert i 2014. Men koronaviruset er ikke influensa, og først nå prøver myndighetene å beskrive et eget scenario for dette nye viruset. I kriser er usikkerheten ekstremt høy. Derfor må føre var prinsippet gjelde, og alle sikkerhetsforanstaltninger må tas i bruk for å hindre viruset i å spre seg. Uten fysiske inngrep, vet vi at antall koronasmittede dobler seg hver femte eller sjette dag. Det er tre ganger hurtigere enn et vanlig influensavirus.

Godt smittevern er basert på enkle prinsipper; Ta jævelskapen i starten før smitten sprer seg eksponentielt. Når karanteneregler innføres, må de håndheves strengt. I stedet for å opptre resolutt, har norske helsemyndigheter fra slutten av januar, og frem til 12. mars fremstått som et ambulerende allmøte. I stedet for tydelig og faktabasert kommunikasjon, har refrenget lenge vært «reiseråd» og «antibac». Senest 9. mars landet et fly fra Nord-Italia på Torp uten at passasjerene ble kontrollert. Tre dager etter tok omsider myndighetene til vettet.

Geelmuydens Kieses gylne regel i all krisehåndtering er først å ta kontroll, for dernest å ta styring. Under korona-pandemien mistet norske myndigheter kontrollen fra starten. Norske myndigheter har tradisjon for kunnskaps- og faglig baserte beslutninger. Det er bra. Men respekten for kommunikasjonsfaget står det dårligere til med. Videre snakker erfarne kriseledere om den gylne timen, og i mange sammenhenger om de gylne minutter. Det betyr enkelt sagt at man må ta styring med tydelig og faktabasert kommunikasjon umiddelbart. Sporadiske pressekonferanser med alvorstyngede byråkrater er ikke det samme som styring.

Under korona-pandemien gjentar norske myndigheter mange av feilene som ble gjort etter tsunamien i 2004; Myndighetene snakker med mange stemmer, budskapene er utydelige, og myndighetene ender med å løpe etter ballen i stedet for å ta regi. Jeg spør meg selv om myndighetene har vært redde for å skremme oss? I så fall har strategien vært svært mislykket, for nå er vi livredde

Kommentaren var først publisert på bloggen til Geelmuyden.Kiese.