«Det er et eller annet som skurrer i mosen her, ass.» Christina Johannesen, Pærra sesong 4.

En av de vanskeligste målgruppene å nå er 15-25 åringer, den nest vanskeligste er 20-29. De forsvinner fra tv-skjermen og ingen vet hvordan man skal få dem tilbake. Det snakkes om at ungdommen bare er på YoutTube, og at Netflix kommer til å ta over underholdnings­bransjen som vi kjenner den. Men det er ikke sant, de er her, hver eneste dag, de ønsker innhold, men de ønsker innhold på sine premisser. Et av få programmer som gir dem dette er «Paradise Hotel» . La meg gi deg noen tall: over 160.000 hele digitale seere i 48 episoder, TSR på 349.000, 207.000 fans og reach på over én million i uka på Facebook og ALLE er i den unge målgruppen!

Det er et unikt program som ingen andre kommer i nærheten av, og det øker hvert år. Riktige seere, størst på digitale plattformer, størst på Facebook, Instagram og Snapchat. Det er i bevisstheten til alle unge i Norge gjennom hele våren hvert eneste år, og det er det mest 360-gradersprogrammet som noensinne har blitt laget på norsk tv. Likevel er det få som tør å snakke om hvor bra det faktisk er, både som et case for fremtiden, men også som et underholdningsformat.

Fordommene er store. «Det programmet med bare fyll og idioter?», «trekant i fjor, da blir det vel firkant i år», kritikken fra den kulturelle eliten er til å ta og føle på, den omringer og demper. At så mange klager på at de ikke klarer å nå de unge målgruppene, men samtidig ignorerer det største tv-fenomenet, som nettopp den samme målgruppen elsker, er kritikkverdig og navlebeskuende. «Paradise Hotel» burde ikke bli dempet, det burde bli snakket om, diskutert, hyllet og satt frem i lyset.

«Paradise Hotel» er ekte drama for de unge. Det handler om relasjoner og kjærlighet. Det handler om svik, tillit, taktikk og humor. Det handler om mellommenneskelige relasjoner og sosiale konvensjoner. Det er av, med og for de unge, det er på ungdommens premisser og det funker.

La oss som lære av «Paradise Hotel», vi gjør det i hvert fall hver eneste dag. La oss feire håndverket og folkene som jobber med det. Det er gøy, det er bra laget, det er underholdende - selv for de voksne.

Min appell til deg er som følger: Ta av din hvite hatt, stig ned fra din hvite hest og aksepter fremtiden. Du trenger ikke forstå den, men du må akseptere den.