Er det lov å spørre hva slags innovasjon dere driver med, dere som nå skal redde mediebransjen og samtidig gi meg en sjanse til å henge med? Dere lager smarte murer som slipper meg gratis igjennom de første gangene så jeg blir fristet, lokker med sukkersøte rabatter og snart vil dere sikkert prøve å fiske frem innholdet i pengepungen min en tiøring av gangen. Uansett hvordan  dere har tenkt å gjøre det, så går det en tydelig grense. Den går der den alltid har gått, i bunnen av lommeboken.

Jeg kan rett og slett ikke betale mer, det er altfor mye innhold der ute på nettet. Jeg orker ikke flere annonser. Dere overvåker meg døgnet rundt, tetter igjen alle ledige hull og fyller hodet mitt dag og natt.

Internett er en mirakuløs eksplosjon av innhold. Det er, heldigvis, altfor mange tilbud i forhold til kunder - i forhold til kjøpekraften i befolkningen. Det finnes ikke nok annonsekroner til å finansiere alt innholdet heller.

Alle vet det.

Facebook og Google gir så gode annonsetilbud at annonsørene heller går til dem enn til norske medier. Dessuten vet annonsørene at de betalte overpris for annonser i gamle papirdager. Nå vet de bedre og vil betale mindre. Sorry, selvsagt går folk dit hvor de får mest igjen for kronene.

Alle vet dette også.

I gamle dager kunne jeg fint betale for mitt Aftenposten-abonnement. Det kan og gjør jeg fortsatt. Jeg betalte dessuten for et blad eller to i måneden i Narvesen-kiosken, kjøpte en plate på Platekompaniet og leide en video på Video Nova.

Nå abonnerer jeg på Spotify og Netflix og et par online-magasiner. Alt er som før, bare digitalt. Jeg får utrolig mye mer igjen for pengene. Men det er ikke mer penger å hente fra meg.

Så er det så mye annet der ute som også frister. Aviser fra min barndoms Nord-Norge. Fra den store verden. Om forskning og kultur. Jeg skulle gjerne betalt dere alle sammen. Men hvis dere alle nå skal ha betalt, så kan jeg selvsagt ikke klare det.

Beklager, Nordlys og Framtid i Nord. Beklager, New Scientist og New York Times. Jeg skulle gjerne lest dere, men jeg kan ikke betale. Heller ikke om dere tilbyr betaling per artikkel - det er tilsammen for mange artikler. Dessverre og heldigvis.

Hva slags innovasjon er det dere driver med, dere som lager annonseløsningene? Dere overvåker meg i slik grad at 80-90 prosent av all datatrafikken på sidene jeg besøker kun handler om å skvise ut opplysninger om potensiell kjøpekraft. Dere okkuperer halve skjermen - og den er liten nok fra før. Dere tar kraften i maskinen min, legger dere oppå og under og gjør ALT dere kan for å forstyrre. Dere ødelegger mediet - og deres eget næringsgrunnlag.

Hva slags innovasjon er det dere forsøker å få til, dere som pønsker ut nye betalingsløsninger? Dere kan be meg om å betale med mcash, vipps, m-pesa, bitcoin, gjeldsbrev eller kæsj. Det spiller ingen rolle HVORDAN man betaler når man ikke har mer å betale med. Sånn er det liksom bare, fortsatt.

Handler ikke innovasjon om å gjøre noe nytt? Ikke mer av det samme med større styrke? Ikke varianter av ting som ikke virker?

Jeg skal ikke være hovmodig. Problemet kan synes umulig å løse. Men det er grunn til å spørre om retningen i dagens innovasjon er rett.

Hvis man forenkler litt og trekker ut essensen, koker det ned til følgende oppgave:

1) Øk folks kjøpekraft

2) Få bort annonsestøyen

3) Generer mer penger, totalt sett, for alle

Jeg utfordrer med dette alle som synes det er gøy med gåter og gordiske knuter. Alle som driver med innovasjon i det ganske land og utland:

- Hvordan kan man få til disse tre tingene på en gang, uten å ødelegge noe eksisterende?

Klarer du også å gjøre det med en dæsj eleganse, kun ved å foreta ett enkelt grep eller to?

10. januar skal jeg komme med mitt forslag. Da er det vel jeg som får gjennomgå. Eller kanskje ikke?