Nylig ble boka «Fyrsten» av Henrik Langeland utgitt, der handlingen foregår i PR-bransjen. I boken følger vi hovedpersonen Christian von der Hall, som også var hovedperson i Langelands bok «Wonderboy», og som ble utgitt i 2003. Den gangen jobbet von der Hall i et mediekonsern, men nå er altså scenariet PR-bransjen.

Les også: - Samme hypen i PR som dotcom

- Fyrstelig dårlig
Kampanje har vært i kontakt med en rekke PR-personligheter om boka. På spørsmål om hvem som kan ha fungert som inspirasjon for karakteren Christian von der Hall blant norske PR-folk, er det noen navn som går igjen.

First House-gründer Bjørn Richard Johansen og Zynk-sjef Claus Sonberg nevnes flest ganger, men også Gambits Lars Erik Grønntun og Zynk-partner Jan Glendrange trekkes frem.

- Jeg har ikke hørt det ryktet før, men leste nylig Wonderboy, og med mindre hovedpersonen har endret seg veldig, så må ryktet være fremsatt av noen som kjenner meg fyrstelig dårlig, sier Claus Sonberg til Kampanje.

Hans kollega Jan Glendrange ragerer slik på sammenlikningen:

- Hehe. Det eneste jeg har til felles med Christian er at jeg trives best i litt diskrete omgivelser. Forskjellen er størst når det kommer til trening. Jeg har ikke vært svett siden jeg løp etter trikken i 1997 eller 98, sier Jan Glendrange.

- Pageturner
Av de som har lest boka, er «dommen» at boka er underholdende og tar bransjen på kornet.

- Boka er en pageturner fra første til siste side. Den er akkurat pikant nok til at man stadig rykker litt i godstolen. Og så er det selvsagt morsomt at handlingen foregår her og nå, med årets påbegynte valgkamp som en høyst realistisk kulisse, sier partner Beate Nossum i First House til Kampanje.

- Kjente du deg igjen?

- Boka er befolket med nåværende kolleger fra First House og PR-bransjen, samt tidligere kolleger fra journalistikken, så de er vanskelig å ikke kjenne seg igjen. Samtidig er deler av handlingen urealistisk, hvilket bør være betryggende for noen og enhver, sier Nossum.

En annen som har startet lesing av boka, er høyskolelærer ved Markedshøyskolen og kommunikasjonsrådgiver Nils M. Apeland. Han har ingen problemer med å innrømme at han koser seg med boka.

- Jeg har lest halve «Fyrsten». Koser meg og humrer når jeg leser. Henrik Langeland tar bransjen på kornet, og selv om det er sjablongaktig, så treffer han godt. Både når det gjelder kundemøter, mediestrategier og pressekonferanser omtalt i boka, kjenner jeg igjen mye. Likheten med First House er også påfallende. Jeg underviser jo i PR, og tror jeg må ha denne på anbefalt litteratur på Markedshøyskolen, sier Apeland til Kampanje.

Leder i Dinamo PR, Berly Lund Grønning, har ikke rukket å lese boka ennå, men kommer til å gjøre det.

- Ser av oppslaget i Kampanje at han har konsentrert seg om «gutta» i bransjen – de som er mest ute og synes mest – (i hvert fall i den der grevling-historien) - men sånn er det vel bare. Noen av oss har en litt mer tilbaketrukket strategi. Jeg/vi damene får komme sterkere tilbake, sier Lund Grønning.

Grevlinger
I en passasje i «Fyrsten» blir ledere i PR-bransjen karakterisert som grevlinger, og identifisert ved fornavn. «Grevlingen» Bjørn Richard Johansen i First House synes det er helt ok å bli nevnt ved navn i den sammenhengen.

- Det tar jeg som et kompliment! Riktig moro. Og her er jeg jo i veldig godt lag, sier Johansen til Kampanje.

Han synes Langeland fanger tidsånden godt, men innvender at plottet i Fyrsten er noe mindre overraskende enn det var i «Wonderboy».

- For oss som jobbet i, og har fulgt bransjen siden starten av 90-tallet, er det moro å se at vi som bransje danner rammen for en bok som garantert blir en av årets bestselgere. Jeg har selv gleden av å sitte med en signert versjon av forfatteren hvor han skriver «God fornøyelse», sier Johansen.

Gambit-sjef Lars Erik Grønntun sier til Kampanje synes det er en ære å bli innlemmet i grevling-familien.

- Jeg har selvfølgelig ingen motforestilling mot at en grevling blir oppkalt etter meg. Det kunne jo dessuten vært verre sammenlikninger enn det stolte mårdyret. Og enda verre er det vel om man ikke fikk noe oppkalt etter seg, sier Grønntun, som ennå ikke har rukket å lese boka.