Forrige uke besto av to milepæler; samme dag som jeg feiret et spesielt 15-årsjubileum, holdt jeg et innlegg på «8 Minutes of Digital Marketing» hvor jeg fikk gleden av å snakke non-stop (!) i åtte minutter om noe jeg brenner for; kvinner og ledelse. Det slo meg ikke før etterpå hvor nært knyttet de to milepælene faktisk var.

I forberedelsene til de åtte, noe nervepirrende minuttene, kom jeg over dokumentasjon som skulle underbygge magefølelsen – at bransjen vår ikke er det fnugg bedre enn resten av bedriften Norge AS, når det kommer til kjønnsbalanse.

Fra arbeidet med «Bransjerapporten» delte Teft Rekruttering ferske tall om de faktiske forhold. Og riktig nok, bransjens mellomledelse preges av tilnærmet balanse, med en overvekt kvinner (56%). I toppledelsen derimot, oppstår det et plutselig gap mellom kvinner og menn. Eller, så plutselig er det vel kanskje ikke – gapet er godt etablert over tid. Og nå, på vei inn i 2020, er fortsatt bare én av fire toppledere i bransjen vår en kvinne. Én av fire.

Når Academic Work i tillegg kan rapportere at 84 prosent av unge studerende vil takke ja til en sjefsjobb i fremtiden (kilde: Young Professional Attraction Index 2019), kan man jo stusse over hvorfor drømmen ender her, for så mange kvinner.

Det er altså ikke ambisjonene det står på. Jeg tror, og ja - dette er definitivt ikke dokumentert vitenskap, at alt for mange gir opp drømmen på veien fordi det virker umulig å skulle «få til alt» på toppen. I det mange har nådd mellomledernivå, har man ofte i tillegg hendene fulle med små og store barn, skolesekker, lekselesing og ettermiddagsaktiviteter. Hvordan er det mulig å få plass til enda mer på toppen av det hele?

Fakta er jo at mellomledere ofte har den mest krevende lederoppgaven av dem alle. Man sitter mellom barken og veden, og må levere både til egne ledere og de man selv leder. Alle med ulike krav og forventninger.

Min erfaring er, etter mange år som mellomleder, at jeg oppnår større frihet nå som toppleder.

Jeg mener vi er alt for dårlige på å jekke ned forventningene, både til det «perfekte» og til hva det vil si å lykkes. Jeg har sagt at 90 prosent ofte er godt nok og at worklife balance ikke handler om 50/50 – men om å finne en balanse som er forenelige med ens egne verdier. Det er ikke for å slå et slag for slurv, dårlige leveranser eller slapp innsats, verken på jobb eller hjemme. Men for å understreke at om man skal lykkes, må vi – og kanskje spesielt vi jenter - bli flinkere til å velge våre kamper og bli mer økonomisk i forhold til egen investering.

Selvfølgelig krever toppledelse mye. Men min erfaring er, etter mange år som mellomleder, at jeg oppnår større frihet nå som toppleder. Det er økt ansvar og tøffere krav, men det er også færre som dikterer tiden min. Det er enklere å prioritere og jeg kontrollerer i større grad selv når jeg må levere 110 prosent, og når jeg kan senke skuldrene ett hakk. Det er fordeler vi ofte glemmer å snakke om.

Jeg vet at jeg har vært heldig. For hver eneste dag våkner jeg opp til verdens beste jobb. En jobb jeg ikke kunne noen ting om da jeg fikk rollen. Jeg startet med null erfaring. Var helt blank. Men jeg tenkte «at dette har mange klart før meg, så da klarer sikkert jeg det også». En holdning vi oftere burde ta med oss inn i yrkeslivet for øvrig.

Forrige uke feiret jeg 15-årsjubileum for den beste jobben med den fineste tittelen; Mamma. Jeg var tvers igjennom stolt. Det var en milepæl. Fordi jeg har lært at det ikke trenger å være «enten eller». Fordi jeg har erfart at 90 prosent faktisk ER godt nok. Og fordi jeg har skjønt at det er fint mulig å sjonglere to drømmejobber samtidig.

Skal vi gjøre skam på bransjestatisktikken må vi drive utviklingen, og flere må våge å ta sats.

Målet mitt for 2020 er derfor å inspirere enda flere jenter til å drømme stort. Oppover. Fremover.