Det er rørende å se hvordan tyngdekraften i universet i økende grad har endt opp rundt alle seminarene, workshopene og startup-fødselshjelperne som skal dyrke frem de neste vinnerne i (den helst digitale) verdensøkonomien. De fleste i politikk og næringsliv, men særlig store selskaper, går mann av huse for å invitere morgendagens (unge) gründere til allskens hjelpsomme kurs, hackathons og inkubatoriske krumspring. Å bli sett på som ikke-innovativ, og dermed ikke-fremtidsrettet, er jo ikke særlig heldig hvis man ønsker å være et innovativt og fremtidsrettet selskap som skal tiltrekke seg innovative og fremtidsrettede talenter.

For det kan ofte virke som ønsket om å bli assosiert med innovasjon er omvendt proporsjonal med disse organisasjonenes faktiske innovasjonsgrad. Noe som kan stemme med funn fra psykologien. Det kalles kompensasjon. Det du er dårlig på, forsøker du å kompensere for å prate og gestikulere mye om det, lik det faktum at reklamefolk som bruker ordet «ydmyk» garantert ikke er akkurat det.

Derfor kan det å fremstå som innovativ, og å assosiere seg med innovasjon, være en bra strategi for selskaper som.. ehem... kanskje ikke er kjent for å være det, hvem vet. For ønsket er jo ikke bare å bli assosiert med innovasjon og inspirere egen organisasjon og kjenne at man lever, men også en dag og kunne peke på en gedigen suksess, en såkalt enhjørning, og si at «denne var vi med på».

Ja kanskje til og med være klokkeren det drypper litt på, eller snu dagens forretningsmodell over på en ny én. Som de fleste andre på kloden lurer jo disse selskapene (som til daglig tjener penger på relativt tradisjonelt vis) på hvordan man skal kunne kjenne igjen en enhjørning før den får horn i pannen og er verdsatt til ti milliarder. Et tips er å være tilstede ved flest mulig fødsler, altså å tiltrekke seg mange gründere og startups. Telia feks har et mentorprogram for startups de kaller Telia Startup, der gründere må pitche forretningsideene sine mens de rafter nedover en foss.

Jeg har prøvd både rafting og å pitche til investorer, men heldigvis ikke samtidig. Jeg må innrømme at jeg ikke helt ser hvordan denne kombinasjonen gjør deg til en enhjørning, men jeg er villig til å sette det på kontoen som heter «du er skikkelig gammeldags». Så, for ikke å bli tatt for å være kontoinnehaveren av «du er skikkelig gammeldags» har jeg foreslått for McDonalds at de inviterer food- og health-tech gründere til å presentere sine konsepter utkledt som Ronald McDonald mens de sjonglerer burgere i store barneselskap.

Når professor Bill Barnett ved Stanford Graduate School of Business, som har jobbet med innovative selskaper i Silicon Valley i flere årtier, blir spurt om hvordan man kan spotte en enhjørning, sier han ganske enkelt at det kan man ikke. Men han har flere betraktninger basert på forskning han har gjort rundt hvilke selskaper som lykkes stort.

Det første er at når et selskap blir en enhjørning så er det en utrolig hendelse, og at det dermed har med tilfeldigheter å gjøre. Flere sådanne. Når et selskap ved en tilfeldighet blir enhjørning er det altså noe som ikke kan planlegges eller forutsees. Tilfeldigheter er jo statistisk sett godt fordelt blant alle, uansett om de har vært på hackathon eller ikke. Deretter handler det om at mennesker i business som ser etter nye muligheter stort sett ender opp med å følge hverandre og lete på de samme stedene. Selv drevne venture-kapitalister går i flokk. Da kommer man inn i en hype cycle, en malstrøm som tiltrekker enda flere folk, penger og et økende antall startups. Med mange deltagere synker kvaliteten, og fordi ingen fremdeles vet hvordan fremtidens løsning ser ut, ender man som oftest opp med å backe en rekke mennesker og bedrifter som ikke er enhjørninger, men mange gjennomsnittlige bedrifter i en delvis eller helt ny bransje.

Barnetts tips er at enhjørningen er sky og dukker opp der ingen andre, eller veldig få, gidder å være. Ser du en hype eller en stor ansamling, løp i motsatt retning. Der er gresset grønnest.