Forrige uke sendte NRK dokumentaren «Et varslet drap?», laget av NRKs redaksjon for undersøkende journalistikk, Brennpunkt. Dokumentaren åpner med at programleder Håkon Haugsbø står utenfor Bislett stadion i Oslo, hvor en psykisk syk mann drepte én person og skadet fem i det såkalte trikkedrapet i 2004. «Siden den gang har nær 300 drap blitt begått i Norge, og da har vi ikke regnet med drapene i terrorangrepet 22. juli. En tidligere Norsk Offentlig Utredning viser at 70 prosent av de som dreper i Norge har en psykisk lidelse», sier Haugsbø, og holder frem rapporten «NOU 2010:3: Drap i Norge i perioden 2004-2009».

Det har fått presidenten i Norges psykologforening, Tor Levin Hofgaard, til å reagere. Rapporten ble skrevet etter trippeldrapet i Tromsø, for å undersøke om det var en sammenheng mellom drapene som var begått i Norge i perioden 2004 til 2009 og psykiske lidelser, og en av hovedkonklusjonene i rapporten er nettopp at det ikke er mulig å finne en slik sammenheng. Mandag denne uken skrev Hofgaard innlegget «Brennpunkt feilinformerer» på bloggen sin hos Dagens Medisin.

- Unyansert kritikk
Redaktør i NRK Brennpunkt, Odd Isungset, har lest innlegget til Hofgaard. Han kjenner seg ikke igjen i kritikken, som han mener er unyansert.

- Hofgaards blogginnlegg gjør at kan man kan lure på om han har sett programmet. Det er helt fritt for nyanser, og bygger på en analyse av programmet som skiller seg vesentlig fra analysen til andre som har sett det. Programmet har ført til diskusjon om temaet det tar opp – hvilket tilbud vi gir til de som sliter tyngst – blant annet i Dagsnytt Atten. Vi mener programmet har en åpen tilnærming. Jeg er overrasket over at en mann i hans posisjon er så unyansert og ikke ser verdien av at vi tar opp dette temaet, sier Isungset til Kampanje.

- En av hovedkonklusjonene i NOU-en dere viser til, er at det ikke er mulig å påvise noen statistisk sammenheng mellom psykisk lidelse og risiko for å begå drap. Hvorfor sier dere bare at 70 prosent av alle som begår drap har en psykisk lidelse, uten å opplyse om denne konklusjonen?

- Det er ikke noe faktisk feil ved tallet, det er hentet fra en offentlig utredning. Det betyr at mange som begår drap har en psykisk lidelse på gjerningstidspunktet. Det er beklagelig hvis Hofgaard oppfatter dette som om vi stigmatiserer alle med psykiske lidelser. Det har aldri vært vår intensjon. Dokumentaren handler om tre alvorlig syke pasienter – hvor de pårørende har varslet om at de kan være farlige for seg selv og andre. Man må se på det totale inntrykket av dokumentaren. Det er det vi serverer, ikke bare et tall, sier Isungset.

- Hinsides parallell
- Med tittelen «Et varslet drap?» og ut fra dramaturgien i dokumentaren kan man tolke det slik at dere bygger opp under en tanke om at man kan forutse hvem som vil begå drap. Hvorfor gjør dere det, når fagfolkene sier at dette er umulig å forutsi?

- I programmet går vi inn i noen enkeltsaker med tragisk utfall, der det på forhånd er gitt et varsel. Fagpersoner er med på å drøfte dette i etterkant. Jeg mener vårt program er nyansert, og viser at det ikke fins noen enkle løsninger. Jeg mener en slik tolkning av programmet ikke har rot i virkeligheten, sier Isungset.

- I romkvinnesaken ble det bevisst utelatt opplysninger som ville ha slått bena under journalistens hypotese. Hofgaard mener dere gjør det samme her. Hva er din kommentar til det?

- Det er en parallell som jeg mener er helt hinsides. Virkelig, sier Isungset.

- Vanskelig program å lage
- Kan dere med reportasjen risikere å oppnå det motsatte av det dere ønsker – at psykisk syke blir redde for å bli sett som farlige, og dermed ikke søker hjelp som de egentlig trenger?

- Nei, det tror jeg ikke. Så langt har de tilbakemeldingene vi har fått fra fagfolk og andre vært entydig positive. Men det er aldri godt å vite hvordan slike program slår ut, det er et tema hvor det ikke fins noen enkle svar eller løsninger. Det er en problemstilling der vi sjelden møter de det virkelig angår. En av de vi intervjuer, Nina, sier på slutten at hun mener det er viktig at helseforetakene får noen tilbakemeldinger, men pasienter får sjelden anledning til å snakke. Dette karakteriserer Hofgaard som følelses-tv, og det synes jeg er et tankekors. Vår jobb som journalister er å gi stemme til de stemmeløse, og på nyansert vis få mennesker til å fortelle sin historie og gi oss et bedre grunnlag for refleksjon og ettertanke. Det har vært vårt mål. Det har vært et vanskelig program å lage, men jeg mener det er gjort en glitrende jobb med nennsom hånd om en problemstilling som er uhyre vanskelig å belyse, sier Isungset.

Han er skuffet over det han opplever som en interesse fra Hofgaards side for å ville diskutere journalistikken, heller enn temaet i dokumentaren.

- Han tar ikke tak i det dette dreier seg om, nemlig å legge grunnlag for en diskusjon om forholdet mellom individets frihet og samfunnets behov for beskyttelse. I forbindelse med alle andre dokumentarer vi har laget det siste året har vi oppnådd diskusjon om temaet, ikke om journalistikken. Jeg er skuffet over at en mann i hans posisjon bruker dette som grunnlag for å raljere over vår journalistikk, og ikke tar tak i dette vanskelige og interessante temaet, sier Isungset.

Isungset har i dag også skrevet et innlegg på Dagens Medisins nettsider som svar på Hofgaards kritikk.