Sakene om tidligere Norsk Industri-topp Stein Lier-Hansens representasjonsaktiviteter i den norske fjellheimen publiseres på løpende bånd med nye omdreininger. Lier-Hansen var selv tidlig ute og kommenterte saken. Styreleder Ståle Kyllingstad uttaler seg på vegne av Norsk Industri. Han er tydelig på at styret ikke kjente til hytteavtalen og understreker at «nå skal alle steiner snus». Godt håndtert så langt. Men så skjer det noe.

Først bagatelliserer Lier-Hansen hele avtalen, og deretter møter han seg selv i døra når tidligere hyttegjester har en annen forklaring på hvorfor de var på besøk. Du møter gjerne deg selv i døra når du svarer for kjapt i et håp om at journalisten legger saken død fordi du er så tilgjengelig og serviceinnstilt. Du tenker ikke på hva som kan treffe deg rundt neste sving. Du kjøper deg heller ikke tid ved å finne ut av bakgrunnen for spørsmålene eller hvilken kontekst de er satt inn i.  Du får derfor fete overskrifter om at tidligere hyttegjester har en annen virkelighetsoppfatning enn deg og kritikerne slipper ukritisk til i spaltene.

Saken ruller, og trykket er nå så stort at det er helt naturlig å få hjelp og avlastning fra en ekstern kommunikasjonsrådgiver. Avlastning kommer, men det spesielle er at Lier-Hansens nye arbeidsgiver Bellona, ved toppsjef Frederic Hauge, går inn i rollen som sin nye medarbeiders talsperson. Er det en bevisst strategi for å synliggjøre at Bellona er opptatt av sine medarbeideres ve og vel? Uansett fungerer det ikke. Bellona tar på seg et ansvar som ikke er sitt og bidrar dermed til en merkelig form for rolleblanding.

Hvem som uttaler seg til pressen er viktig. Det bidrar til å skape tillit. Det er viktig fordi det sender et signal om hvor viktig saken er for virksomheten talspersonen uttaler seg på vegne av. Det er viktig fordi det sier noe om hvor eierskapet ligger. Mange virksomheter, særlig større børsnoterte selskaper, har et eget talsperson-hierarki. Det er en del av kommunikasjonsstrategien og beskriver hvem som skal uttale seg i ulike saker. Ulike fagspesialister har en sentral rolle her, fordi de gjennom sin ekspertise bidrar til å forklare komplekse og viktige problemstillinger – som bygger tillit.

I luftfarten, der jeg har tilbragt mange år, er det helt naturlig at sjefen for pilotene uttaler seg om flysikkerhet. Det ville ikke vært troverdig om en fra kommunikasjonsavdelingen uttaler seg om dette. Likevel er kommunikasjonsfolka i selskaper med stor allmenninteresse svært ofte talspersoner. Det er fordi den store allmenninteressen bidrar til høyt medietrykk, og kombinert med medias korte deadlines, er det ofte umulig å involvere fagansvarlig utover en kort avsjekk. Det er heller ikke alltid like relevant å kople på fagansvarlig når spørsmålene handler om løpende drift og kunderelaterte temaer, noe kommunikasjonsavdelingen etter hvert selv blir eksperter på å håndtere.

Slik blir kommunikasjonsfolka i selskaper med mye medietrykk ansiktet utad. Og over tid bygger de tillit og troverdighet som representanter for selskapet. Til et visst punkt. Når krisen er et faktum, eskalerer man til fagansvarlig i konsernledelsen eller til toppsjefen selv. Når et cyberangrep har bidratt til at kundedata er på avveie, er det IT-direktøren som må på banen. Når selskapet er involvert i en ulykke eller flere tusen kunder er strandet på dag fem, må toppsjefen på banen.

Saken i Norsk Industri er annerledes fordi Lier-Hansen ikke lenger er ansatt der. Han er ansatt i Bellona, men saken handler ikke om hans ansettelsesforhold i Bellona. Derfor bør Bellona holde seg langt unna. Ved å ta en aktiv rolle i denne saken bidrar ikke Bellona-sjefen til å bygge tillit, men til unødvendig støy rundt en organisasjon som jeg vil tro aller helst vil assosieres med sin utrettelige – og viktige – kamp for miljøet.