Jeg bruker kun WhatsApp som meldingstjeneste, er daglig i minbank, har 4G-dekning under hele t-bane reisen, hvor jeg også er blant de høyeste med mine 1.76 og heter 白禮士 (Bái lǐ shì) på kinesisk. Hvit høflig gentleman er den visuelle oversettelsen mitt nye navn betyr. Hvis vi sier det stemmer med det generelle inntrykket folk har av meg i Norge, kan vi starte med andre likhetstrekk. Norge og Hong Kong har mange likhetstrekk.
Vi har samme smarttelefon-penetrasjon, hvor begge er i verdenstoppen med 79 prosent. Det er dekning overalt. Hong Kong har mer moderne infrastruktur og enklere typografi, slik at hele t-bane nettet, tuneller og heiser har full dekning. Jeg hadde en Google hang-out i HD på mobilen over mobilnettet på gående og kjørende på t-banen i over 20 minutter uten èn eneste pikselering. Mobilbruken er høyere enn Norge, men så ligger Hong Kong også i en region hvor mange hoppet bukk over hele desktop-reisen og entret internett via mobilen.
Hvis vi ser på consumer-barometer at folk i Hong Kong var 68 prosent av kjøpsprosessen var på nett mot Norge på 57 prosent, mens i Norge oppgir 38 prosent at siste kjøp gjennomført var på nett, mot kun 25 prosent i Hong Kong. Videokonsum er stort her nede, så Hong Kong ligger ti prosentpoeng over Norges 50 prosent med 60 prosent har sett en video på nett siste uke.
Språk og skriftspråk er jo definitivt annerledes og tydeligvis ikke like lett å sende korte beskjeder. Siden jeg kom til Hong Kong har jeg kun sendt SMS til norske venner, mens WhatsApp er hovedkanalen for beskjeder. Denne sender også talebeskjeder, så det blir som en slag walkie talkie-funksjon. Du ser mange lokale med øret mot bunnen av mobilen.
Hong Kong er halvparten av størrelsen til Vestfold fylke og her bor det 7,1 millioner mennesker. Vi bor tett og høyt. Det er selvfølgelig en del biler, men offentlig kommunikasjon er fremkomstmiddel nummer èn og det fungerer utmerket. Et nytt vognsett hvert 30 sekund på alle linjer i alle retninger sørger for en effektiv transportering av mennesker rundt i byen. Her har vel Ruter et og annet å lære.
Min første feil var å handle en bærepose med mat på veien hjem første uka. Å ha noe ekstra med seg i rushtiden på MTR er ikke å anbefale. Det jeg oppdaget i etterkant er at alle butikker, uten unntak, har gratis hjemkjøring. Du kan altså handle støvsuger, tv, en sofa pluss dagligvarer for uka der du jobber og så leveres det på ettermiddagen, uten ekstra kostnad. Dette mener lokale krefter er hovedgrunnen til at netthandel ligger bak i forhold til modenhet når jeg sammenligner med Norge. Her hjemme kjører vi rundt i våre SUV og parkerer på store p-plasser foran store kjøpesenter med store lager som utleverer. Vi fikser det selv. Her nede ligger IKEA i de nederste etasjene på et kjøpesenter over en av de store MTR stasjonene. Du velger varer, betaler i avdelingen og 1-2 dager senere kommer varen levert og montert. Har du ombestemt deg kan du returnere varen ved levering uten ekstra kostnad.
Som i Norge er bruktmarked på nett stort. Men hva gjør man i en storby, uten bil og man har kjøpt en 150x200m stor seng? Svaret er MyGoGo van. Appen er basert på samme tankegang som Uber, bare for folk med varebil og lastebil. Den har ikke rating system, men du ser enkelt hvor lastebilen er, kan kontakte og avtale pris og henting over WhatsApp. 295,- for en stor lastebil, hvor sjåføren hjalp å løfte sengen inn/ut av bilen for en halvtimes kjøretur er jo billig med norske øyne. Bekymringen for at det ikke er noen på jobb når du henter noe en søndag ettermiddag er helt ubegrunnet, de jobber alltid.
MTR er full av skilt som oppfordrer å se opp og ikke bare på skjermen. Folk krasjer hele tiden. Det varmer jo forfatteren av boka «Logg av!», men mobilaktiviteten er på en helt annen planet her nede.
Motsetningen må være mediemarkedet. Her er print den største annonsekanalen (41%) sammen med tv (30%) på andreplass. Digital har (11%) og av dette kun prosenter å se på mobile flater. Dette er jo Norge for fire-fem år siden.
I et marked hvor tallene for tid brukt på print er ti prosent og andelen penger brukt er 40 prosent, så kan man jo ikke annet enn å glede seg over at et stort skifte ligger foran oss. Jeg gleder meg til å være tilstede i en ny region når det skjer. Da lengter man ikke hjem.
Apropos hjemlengsel, så ser jeg reklame med norsk avsender hver morgen på MTR. Norsk laks markesføres stort på utendørs, trade marketing og fremheves på alle menyer, noe som ofte hever prisen opp også. Det er hyggelig å støtte norske produkter i utlandet.
Jeg sitter som mentor for et digitalt utdannelses program som Google ruller ut i Asia ved navn Google Squared. Sammen med HKTV CEO, Ricky Wong, skal jeg hjelpe «studentene» med sine digitale lanseringer. Jeg håper å få noen ord med Ricky til neste artikkel da han er en av HK største media personligheter.
På boards kan Lars Bratsberg opplevde et lite stykke Norge med norsk eksportlaks fra Norges Sjømatråd.
Kommentér