«Klem en journalist!» Slik lød budskapet i mars fra markedsansvarlig Hanne Lund-Nilsen ved Institutt for Journalistikk.

I en krisetid for både papiraviser og betalte nettaviser tyr man fort til nye metoder for å overleve. Men det finnes bedre strategier enn klamme omfavnelser for ansatte i mediene, en bransje som også er avgjørende for landets reklamebyråer og PR- og markedsføringsfolk. Istedenfor å klemme journalister burde man stole på dem isteden. I det minste viser fakta at journalister flest ikke er så venstrevridde og upålitelige som flere nå påstår.

I dag samles et par tusen bransjefolk til Nordiske Mediedager i Bergen, Nordens største mediekonferanse, som arrangeres i Grieghallen fra 6. til 8. mai. En av de årvisse forlystelsene er offentliggjøringen av «Medieundersøkelsen» – der Respons Analyse og Frank Aarebrot presenterer hva norske journalister og redaktører vil stemme ved stortingsvalg. Ifølge en rekke kritikere skal nemlig de som skriver nyheter være så venstrevridde at deres faktaframstilling knapt er til å stole på. Kommentator og kringkastingsrådsmedlem Elin Ørjasæter skriver i et debattinnlegg på Journalisten.no i april at «Frp-ere ikke er å finne i pressen for øvrig (igjen ref Aarebrot)». Dermed oppfattes Frp-politikeres deltagelse i offentlige råd «som en politisk aksjon for Frp-fobiske pressefolk». Og dette er noe journalister flest helt «naturlig» vil mene – siden de jo generelt stemmer på venstresiden.

Også det mektige Presseforbundet – som samler landets journalister, redaktører og mediearbeidsgivere – har problematisert de skrivendes politiske stemmegivning. 1. april påpekte generalsekretær Kjersti Løken Stavrum, på presse.no-bloggen under tittelen «Skavlan: Hva brast så høyt?», at det er «ingen fra FrP» som ville kommet inn på «journalistenes storting».

Og: «I så måte er journalistene i utakt med det Storting velgerne har stemt frem... Denne utakten er et faktum redaksjonene bør være seg bevisst. Publikum er tydelig årvåkne overfor en mulig politisk slagside i journalistikken – og målingene viser at det er en politisk skjevhet i redaksjonene.» (Presseforbundet har publisert teksten på sine nettsider uten at det er mulig å kommentere den.) Løken Stavrum skriver at Skavlans «intervju» med Jimmie Åkesson er «en god anledning til å reflektere over faren ved at en journalist som forventes å være fri og uavhengig, mistenkes for å ha en politisk agenda».

30. april kom så nestlederen i Vestfold Frp, Ole T. Hoelseth, med kronikken «NRK er ARK», på NRKs «Ytring»-sider. Ingressen lyder: «Sosialistene har definisjonsmakten i NRK. Å redusere statskanalens makt vil være å styrke det norske demokratiet.»

Som en mannlig innsender ytret på trykk i Stavanger Aftenblad i høst: «Det er venstrevridde journalister som skriver, og som elsker å skrive om katastrofer og nedturer og lidelser. Hvorfor kan det ikke ansettes mer borgerlige mennesker i aviser og fjernsyn?»

Det blir i sum ganske alvorlige anklager som rettes mot landets journaliststand – og dermed mot det norske demokratiet slik vi kjenner det. For hvis vi ikke kan stole på de fakta vi blir presentert daglig – fordi de er laget av politiske aktører med en spesiell agenda – hva kan vi da stole på? Og hva skal vi i årets valgkamp med mediene – som et alternativ til uredigerte debatter og private framstillinger i sosiale medier –  dersom det er grunn til å mistenke deres agenda?

 Nå skal det sies at Medieundersøkelsen 2014 viser at folk flest har rimelig høy tillit til norske redaksjoner. 86 prosent svarer at de har «stor» eller «noe» tiltro til mediene generelt. Kun 12 prosent har «mindre» eller «ingen» tiltro, og dette gjelder da mest menn under 30 år. Det er sunt med skepsis til hva man blir fortalt, men dersom man tror man blir systematisk fortalt usannheter – da er veien kort til konspirasjonsteorier og ønsker om å bytte ut journalister på politisk grunnlag. Som en mannlig innsender ytret på trykk i Stavanger Aftenblad i høst: «Det er venstrevridde journalister som skriver, og som elsker å skrive om katastrofer og nedturer og lidelser. Hvorfor kan det ikke ansettes mer borgerlige mennesker i aviser og fjernsyn?» Innsenderen kunne hente støtte til argumentene fra titler som denne i Nettavisen: «Fortsatt venstrevridde journalister».

Men stemmer anklagene med virkeligheten? Ikke helt. For ser vi på hva journalister oppga i året det sist var stortingsvalg, i 2013, viser tallene fra Respons at «kun» 45 % av journalistene (s. 15) stemte på de tre venstresidepartiene Ap, SV og Rødt. Selv hvis man inkluderer Senterpartiet, som tradisjonelt regnes som et sentrumsparti, fikk ikke disse fire partiene mer enn 48 % av journaliststemmene vinteren 2013 (feilmarginen oppgis til +/- 2,5-4 prosent). Flertallet av norske journalister ville altså ved sist valg stemme ikke-sosialistisk. Og kun 44 % støttet da regjeringspartiene Ap-SV-Sp - en god indikator på det regjeringsskiftet som skulle komme noen måneder senere. Heller ikke norske redaktører var etter åtte år med Stoltenberg-regjeringen spesielt lystne på å støtte den ved valg: 47 % av redaktørene ville i 2013 stemme på Ap, SV og Sp, én prosent mer hvis Rødt inkluderes. Et flertall av både journalister og redaktører var foran siste stortingsvalg altså ikke-sosialistiske – der et flertall stemte på borgerlige partier eller partier som ikke tilhører venstresiden.

Etter et drøyt år med Høyre-Frp-regjeringen viste fjorårets tall fra Medieundersøkelsen en framgang for opposisjonen. Men Ap, SV og Sp fikk fremdeles under halvparten av stemmene blant journalister: 49 %. I snitt for årene 2013-14 oppga 48 % av journalistene at de stemmer på de røde partiene Ap, SV og Rødt. Mens Sp med 3 % kommer «på vippen» overfor de andre partiene – omtrent som snittet ved norske valg de siste par tiårene. Snittet for redaktørene siste to år er 50 % stemmer til venstresiden. Disse målingene viser altså ikke overraskende mye rød stemmegivning, spesielt ikke når man tar hensyn til at journalister generelt er bosatt i urbane områder, har høyere utdanning og er mer enn gjennomsnittlig opptatt av samfunnsspørsmål.

Hva så med de «Frp-fobiske journalistene», de som «aldri» stemmer Frp? Heldigvis – våger undertegnede (som ikke stemmer ved valg) å mene – så oppgir både journalister og redaktører hvert år at de også stemmer på Fremskrittspartiet og Siv Jensen. Snittet for 2013-2014 er 2,5 prosent Frp-stemmegivning både for journalister og redaktører. I 2007 oppga 5 prosent av journalistene at de stemte Frp.

 Enda mer interessant blir det hvis man ser på hva de ulike «typene» av journalister stemmer. Det viser seg nemlig at blant journalister som jobber med politikk og økonomi, så opplyste i fjor 5 prosent av dem at de stemmer Frp (s. 77). Mens ingen (0 prosent) av de 59 deltagende politiske/økonomiske journalistene vil stemme Senterpartiet. Blant de som faktisk jobber med politikk/økonomi er det 49 % som stemmer på Ap, SV, Rødt og Sp. Slikt bør vise en påfallende balansert stemmegivning i forhold til de skiftende meningsmålingene her til lands.

Dersom journalister skulle være spesielt Frp-fiendtlige, og lar denne agendaen påvirke arbeidet, så har det tydeligvis ikke hatt noen reell effekt, de siste par tiårs valgresultater tatt i betraktning.

Ingen av de spurte kulturjournalistene oppgir riktignok at de stemmer Frp. Men samtidig: Det er også slik at ingen sportsjournalister stemmer Rødt eller KrF. Og hva så? Journalister og folk flest i mediene er ikke som Fredrik Skavlan, som intervjuer Solberg/Støre og som kan sette nasjonal dagsorden med for mange/få kritiske spørsmål. Journalister flest lager klikksaker om privatlivet til Tone Damli, intervjuer velforeningen om den nye veitraseen i distriktet, eller rapporterer hvordan det gikk med byens stolthet i OBOS-ligaen. Det kan vanskelig sees at noen av disse artiklene – altså fra mediefolk flest – kan være påvirket av hvorvidt journalisten ved sist valg stemte på Venstre, Ap, Høyre eller noe annet parti.

For et sentralt poeng er jo praksis i hverdagen. Og der påpeker nå Frps kulturpolitiske talsmann, Ib Thomsen, at det ikke er slik at Frp blir spesielt dårlig omtalt. Til Adresseavisa sa Thomsen i fjor, etter å ha fått presentert den siste Medieundersøkelsen (med typisk feilaktig konklusjon om at «journalistene foretrekker de rødgrønne»): «Det som er klart for meg, er at selv om journalistene fortrekker de rødgrønne, gjenspeiles ikke det i dekningen av Frp». Og Frp-politikeren påpeker: «Jeg synes mediene er blitt mye flinkere til å dekke Frp objektivt. Der har det skjedd mye de siste årene... Jeg tror mediene har vært tvunget til å tilpasse seg leserne og deres meninger.»

Og noe har skjedd de siste årene, ja. For det var rett nok en tid da journalistene sa de stemte på venstresidepartier. «Raddisrekorden» kom i 2005, da hele 32 % svarte at de ville stemme SV. Men det man fort glemmer, var at det da var Bush-tid og andre tider: Også hver fjerde Oslo-borger ville etter Irak-invasjonen stemme SV. Politiske stemninger har det nemlig med å svinge – også for journalister.

Samtidig er det noe underlig at kritikken mot journalistenes ståsted kommer akkurat nå, etter at nye målinger viser at journalister deler seg på midten - slik at de i snitt for 2013-14 stemmer ikke-sosialistisk. Og debatten kommer med tyngde når Frp først beviselig har kommet i regjering – etter massiv medieomtale. Dersom journalister skulle være spesielt Frp-fiendtlige, og lar denne agendaen påvirke arbeidet, så har det tydeligvis ikke hatt noen reell effekt, de siste par tiårs valgresultater tatt i betraktning. Det er også argumenter for at medienes dramaturgikrav, forenklinger og konfliktorientering gjør at populistiske partier – som vil ha lavere bensinpriser, færre kriminelle innvandrere og medvind på sykkelstiene – snarere tjener enn taper på dagens hurtige, tabloide og nettbaserte medier. «Tabloid journalistikk og populistisk politikk utfyller hverandre», som førstelektor Kåre Melhus ved Mediehøskolen Gimlekollen har påpekt. Hvis man så legger til at innvandringskritiske og Frp-sympatiserende skribenter synes å ha overtatt den definerende og kvantitative makten på de mange nye nettdebattforumene de siste årene - inkludert i kommentarfeltene på medienes nettartikler - så synes den enkelte journalists innflytelse og politiske ståsted å ha blitt langt mindre viktig enn før.

De siste ukers politiske klagestorm mot journalistene kommer etter Skavlans spørsmål til en svensk politiker. En Norstat-undersøkelse fra 2013 viser vel å merke at folk flest, etter over 15 år med fredagsshowet, ikke knytter Skavlan til noen spesiell politisk side - og med hans Oslo 3-oppvekst ville det da også vært statistisk lite sannsynlig at han er ihuga «sosialist». Skal man først betvile journalisters standpunkter og innflytelse på debattene, kan man nok først undersøke de fire største avis- og tv-redaksjonene innenfor politisk dekning: VG/Aftenposten og NRK/TV 2. De to Schibsted-avisene kan vanskelig sies å være noe spesielt venstreorienterte – begge har borgerlige verdistandpunkt. TV 2 har vel ingen beskyldt for å være venstrevridd. NRK kan man alltids anklage for mye, men de politiske analytikerne Lars Nehru Sand og Magnus Takvam er nok pinlig nøye på ikke å bli anklaget for å jobbe i ARK. Flere gjør kanskje som undertegnede - holder seg unna å stemme på politiske partier for i minst mulig grad å bli anklaget for ikke å være «nøytral».

Men, vil så noen si, selv om noen mediefolk stemmer Frp, er oppslutningen ennå godt under snittet i befolkningen? Og ja, det stemmer. Men de som er urbane, høyt utdannede og i kvinnedominerte yrker stemmer generelt langt mindre på høyrepopulistiske partier enn de med lavere utdanning. Eksempelvis kunsthistorikere stemmer enda mindre på Frp enn det mediefolk gjør – i den grad de vil innrømme at de stemmer Frp, da høyt utdannede kan ha en tendens til å underrapportere «uakademisk» stemmegivning. Og ingen valgforskere (de er et par håndfuller, ikke mange nok til å bli målt representativt) vil statistisk sett stemme Frp. Eksempelvis er Aarebrot, som står for Medieundersøkelsen, erklært Ap-medlem og Ap-velger. Ut ifra logikken om at man ikke kan stole på journalister fordi de ikke stemmer nok på Frp, så kan man vel da heller ikke stole på politiske undersøkelser fra en valgforsker som Aarebrot – siden han er «venstrevridd» og Ap-mann. Men dermed vil man også slå beina under «beviset» på at journalister flest er venstrevridde – som de jo ved nærmere ettersyn viser seg ikke være likevel.

En av misforståelsene som har festet seg i norsk debatt, er kommet etter at man har tatt begrepet «journalistenes storting» inn i ordskiftet. Ved å inkludere kvinnelige kulturjournalister konkluderer man med at «ingen fra Frp» vil komme på Stortinget hvis journalistene får bestemme. Men man glemmer, eller har ikke sett, at Frp ville kommet inn på Stortinget med rundt ti mandater hvis man spør de politiske journalistene, altså de mest relevante. Det er også interessant å se at ingen problematiserer at Senterpartiet er underrepresentert blant mediefolk – de siste årene har Sp fått 3 % oppslutning, i 2005 var partiet helt nede på 1 %. Og blant de 59 journalistene innen politikk/økonomi som ble spurt i fjor, svarte ingen (0 %) at de ville stemme på Sp. Heller ikke Sp kommer inn på «Journalisttinget», men dét er det ingen som bekymrer seg for. Både journalistene og deres politiske kritikere synes å være urbane – og dermed lite opptatt av bønder, fiskere, distriktspolitikk og deres plass i mediebildet.

Ser man på de siste års utvikling i journalistenes stemmegivning, er det mest bemerkelsesverdige veksten til Miljøpartiet De Grønne (MDG). Dette er et parti som i utgangspunktet ikke definerer seg på høyre-venstre-aksen, og som i miljøspørsmål oftere står nærmere KrF/Venstre enn Ap. Fra å ha null oppslutning blant journalistene før 2013 økte MDG til 6 prosent foran sist stortingsvalg og til hele 10 prosent i 2014. Dét er over tre og en halv ganger så mye som valgresultatet (2,8 %). Og det er sannsynlig at MDG vil få enda mer på journalistmålingen som Respons presenterer denne uka.

MDG er på kort tid blitt det mest overrepresenterte partiet blant journalistene. Men bør vi stole mindre på mediene av den grunn, som i klimasaker? Neppe. Det ligger i tiden at MDG i 2015 vil være et parti som fenger godt blant unge, urbane, utdannede og kreative yrkesgrupper – som journalister og hippe AD-er. Mens det er å vente at SV – tradisjonelt et «lærerparti» – også i år vil fortsette nedturen i journaliststanden (SV fikk 11 % i 2013-14), i det minste hvis journalister følger trenden i det «politiske motebildet» blant de «kreative klasser».

Undertegnede vil anslå at MDG og Venstre i år vil slåss om posisjonen som det 3. største partiet blant mediefolk (etter Ap/H). I fjor fikk Venstre 13 % (20 % i 2008) oppslutning blant journalistene og 15 % blant redaktørene. I den forstand kan vi si at mediefolk snarere er «Venstre-vridd» enn venstrevridd. Men er det noe overraskende at journalister har så mye sympati for Trine Skei Grandes parti? Nei. Fordi blant Venstres kjernesaker er slikt som ytringsfrihet, datalagringsdirektivkritikk, åpenhet i forvaltningen og individets frihet – verdier som passer med mange kritiske journalisters arbeidshverdag. Venstre blir også ansett som et udogmatisk og ukontroversielt parti, noe som nok bidrar til at Venstre blir sterkt overrepresentert blant idealistiske mediefolk. Er mange Venstre-orienterte journalister så et problem? Neppe.

Kritikken mot landets «venstrevridde journalister» hviler slik på et sviktende faktagrunnlag. Det samme gjør da ønsket om å få inn flere borgerlige/Frp-orienterte journalister.

 Journalisters eventuelle stemmegivning har i tillegg mindre å si i dagens mediehverdag – dette er en problemstilling fra 1900-tallets partipressetid som er blitt utdatert med nettmediene på 2010-tallet. I 2015 kan enhver redigere sin egen nettavis via Google Nyheter. Eller skrive det han vil under journalistenes artikler på vg.no og nrk.no. I sum blir de evige debattene om politiserte journalister en avsporing. Og det er tre hovedårsaker til dette:

1. Rammebetingelsene: Det er ikke journalistene alene som setter dagsorden i norske medier – de gjør det innenfor sine arbeidsgiveres rammeverk. Ingen av de 10 største avisene (opplag på nett/papir samlet) i Norge tilhører venstresiden – disse er generelt høyreorienterte eller borgerlige, som Schibsted-avisene. Landets to klart største aviser skal følge kristne verdier, altså ikke være sekulære/nøytrale. Eller som formålet ble formulert av hovedeier Tinius Nagell-Erichsen i 1996: «Aftenposten og Verdens Gang skal ha som utgangspunkt det kristne verdigrunnlag...» (NB! Dag Herbjørnsrud var journalist i Aftenposten 1995-2005, red. anm.). Dagsavisen og Klassekampen er de eneste venstreorienterte og riksdekkende dagsavisene i Norge – men de er kun 20. og 26. størst avis i landet. De ulike verdigrunnlagene i avisene gjør at redere får spesielt stor spalteplass i Dagens Næringsliv, mens LO bedre får presentert sine argumenter i Dagsavisen. Hva den enkelte journalist måtte mene politisk, er mindre viktig når både redaktører og vaktsjefer vet hva som er avisas tradisjon, verdier, målgrupper og strategier. Når dette kobles med den nye åpenheten på medienes nettsider for å la enhver slippe til med innlegg i den politiske debatten uten redaksjonell sjekk i forkant, er det lite belegg for å si at dagens medieverden spesielt skulle tjene venstresiden – jamfør også de siste års valgresultater.

2.  Avpolitiseringen: For noen tiår siden gikk stemmegivning nærmest i arv for mange: En industriarbeider stemte Ap siden faren hadde gjort det, mens næringslivsfolk stemte Høyre fordi deres foreldre lærte dem opp til det. Slik er det knapt lenger, og folk i medier og kreative yrker er spesielt utsatt for å være «politisk utro». Det finnes ikke noe «journalistparti». Og dermed blåser et mindretall lett med på urbane stemningsbølger – som ved å la seg fenge av SV for et tiår siden eller av MDG/Venstre nå. Respons-målingene viser først og fremst at mediefolk ikke synes fastlåst i dogmatiske blokker, men at de snarere speiler utviklingstrekk i befolkningen. Problemet kan vel så mye være at dagens mediefolk er «for lite» politisk bevisst, som undertegnede, snarere enn «for mye». I dag er det mindre et kall enn en jobb å arbeide i mediene. Dermed kan dagens Klassekampen-redaktør komme fra lederjobb i Dagens Næringsliv. Og Dagbladet og VG kan bytte kommentatorer seg imellom.

3. Yrkeskomparativitet: Kritikerne snakker stadig om at journalister har et spesielt «objektivt ansvar». Men essensen i journalistikken er vel så mye vinklinger, det individuelle, det subjektive. Journalister og skribenter skriver jo personlige eller private kommentarer over en lav sko – det uttalte «objektive ideal» er uansett umulig å etterleve. Og kravet om at mediefolk også skal stemme «som gjennomsnittet», virker kontekstløst – for ingen yrkesgrupper stemmer gjennomsnittlig. Men om ikke annet synes journalister å være blant de mest, ikke minst, balanserte. Våren 2011 viste Medieundersøkelsen at hele 71 % av norske befal og offiserer stemte på Høyre (53 %) og Frp (19 %), mens partier som KrF, SV og Rødt fikk 1, 1 og 0 %. Man skulle kanskje tro at et slikt resultat ville vekke debatt eller oppsikt, siden man i det offentlige skal beskytte alle norske borgere – i kontrast til å kritisere makten, slik journalistikkens kall er. Men forsvarssjefen gikk ikke ut og sa at ansatte i Forsvaret burde være seg bevisst sin politiske skjevhet. For vi tar vel alle for gitt at landets militære vil behandle alle likt, selv om de – naturlig nok – synes å være «høyrevridde». En lignende tendens ser vi med Politiets Fellesforbund, der H/Frp får 55 % oppslutning. Men sentrale folk i politiledelsen kobler ikke slik stemmegivning til anklager om diskriminering fra politiets side. For det er ikke overraskende at ulike yrkesgrupper foretrekker ulike partier. Aksjemeglere på Oslo Børs stemmer ikke på Senterpartiet, men bønder kan nok trygt kjøpe aksjer fra dem likevel. Mannlige rørleggere liker sjelden SV, men unge rødstrømpesykepleiere blir nok minst like godt behandlet av sin rørlegger som en Høyre-mann. På samme måte må vi nok før eller siden begynne å stole på journalister og mediefolk, uavhengig av hva de måtte stemme hvert 4. år eller hva de har som hobby.

Øker mistenksomheten og konspirasjonslignende anklager ytterligere mot skrivende og medieansatte, står vi i fare for å undergrave en sentral del av den norske samfunnskontrakten. Vil vi styrke det norske demokratiet, er et av de første skritt å dempe den unødige mistenkeliggjøringen av norske mediefolk. Istedenfor å denge eller klemme journalister, burde man starte med å stole på dem isteden.

 Dag Herbjørnsrud er politisk idéhistoriker, skribent og sakprosaforfatter. Han har tidligere vært Aftenposten-journalist (1995-2005) og Ny Tid-redaktør (2005-2015).