Noen elsker å dyrke dommedagsstemningen, andre har skylapper, mens andre igjen ønsker at alt skal tilbake til normalen så fort som råd er. Vi vet at forandring er det eneste konstante, men samtidig at en god del ting forblir som det alltid har vært. Det er tross alt mennesker det er snakk om, en art som har noen klare behov og utviklingsmessige begrensninger – uansett omgivelser og øvrig tilstand.

Så hva vet vi? Vi vet at vi konsekvent undervurderer de langsiktige følgende av forandringsvinduer, mens vi alltid overvurderer det kortsiktige. Alarmistene rykker ut med blålys hver gang et nytt fenomen, teknologi eller trend dukker opp, mens ting viser seg ikke å forandre seg nevneverdig når disse, som stort sett meler sin egen kake, har roet seg litt ned. Videomaskinen drepte i ikke kino eller ødela for TV som det ble hevdet, men de direkte etterfølgerne VOD og strømming forandret på hele verdikjeden. Dagens AI viser seg stadig å ligge langt bak på mye av den skremselspropagandaen vi ser.

Men på sikt er forandringene allikevel store, og vi kan med sikkerhet si at første bølge som regel er en forenklet advarsel om at noe grunnleggende vil skje. Når dotcom-hysteriet skylte over verden, var alle eksperter enige og børsene klappet i takt. Det er lett å glemme i ettertid, men du var en idiot som ikke satset alt på nettet før tusenårsskiftet. Det var selvfølgelig altfor tidlig, nedturen ble da også spektakulær og mange godtet seg, men forandringen som dotcom forespeilte inntraff, bare ikke når alle trodde. Det tok lenger tid, noe som skulle borge for at vi kan klare å omstille oss hvis vi følger med.

Problemet er at vi ikke liker forandring og ikke ønsker forandring. Selv de som sier de elsker det, og maser om nye utfordringer, har en klinisk grense for hvor mye forandring de egentlig tåler. Fordi vi speider etter tsunamibølgene merker vi ikke at tidevannet sakte, men sikkert stiger oppover leggene våre. Varehandelen har visst i 20 år at nettet vil bli en gamechanger, men akkurat når er vannet steget høyt nok?

Vi vet at AI kommer som annonsert, bare ikke helt når og hvordan. For det utvikler seg jo sjelden slik alarmistene hevder, og derfor neglisjerer vi ofte forandringer som tar tid. Så, hva da med brå økonomiske nedturer som denne? Vi vet at ingen kriser, selv ikke denne, har en enkelt årsak. Hei, vent litt, sier du kanskje, det er jo et virus! Riktig det, men krisen blir utløst av våre kompliserte responsmekanismer, de medisinske, men viktigst de økonomiske, kulturelle og politiske. Det er også her, og ikke på sykehusene, hvor krisen må løses over det neste året eller de neste årene. Hvilket gjør at forandringen inntreffer saktere enn vi først trodde da vi stengte ned grenser, skoler og arbeidsplasser.

Vi merker ikke sakte forflytning når øyet ser etter brå bevegelser, og når forskningen samtidig sier at stimuluspakker også bør brukes langsomt, men alle roper etter strakstiltak på alle fronter (også der vi burde tenkt oss om) har vi lagt til rette for forandringer. Men de er svært vanskelige å forutse, og de kommer først når de fleste har innfunnet seg med at det ikke var noen grunn til å bekymre seg.