Beyoncés nyeste album, Cowboy Carter er fantastisk, men det har også vært mye debatt rundt countrymusikk og hvordan genren historisk har marginalisert svarte kvinner.

Beyoncé er fra Texas og vokste opp med countrymusikken rundt seg på alle kanter. Men hva gjorde hun? I stedet for å fornekte og boikotte genren, skapte hun et fantastisk countryalbum som påvirker verden og endrer dialogen og historien. Hun formet samtalen slik at de som virkelig trenger å forstå budskapet, lytter på en annen måte.

Med disse tonene i øret, begynte jeg å reflektere over hva som fungerer og ikke når vi ønsker å endre verden.

En av de sterkeste globale eksemplene i moderne tid, er hvordan Pride-bevegelsen har bidratt til at holdninger, rettigheter og status til tidligere marginaliserte grupper har endret seg til det positive. Mennesker fra hele verden kom ut, sto sammen i glede, mangfold og fargerikhet, og i løpet av noen tiår har det skjedd en genuin forandring.

Kvinnekampen har lignende historikk med marsjer, solidaritet og røde sokker. Musikk og diskusjoner. Dette hadde en effekt, og verden endret seg. De fleste tilpasset seg. Noen steder skjedde det raskt, andre steder sakte. For dagens unge er det utenkelig hvordan deres bestemødre og oldemødre måtte kjempe en slik kamp. Jeg husker fortsatt hvor mange som trodde det var umulig at en alenemor kunne bli president på Island i 1980.

Så har vi utallige eksempler på når vi prøver å tvinge folk til å endre synspunkter gjennom undertrykkelse, utestengelse og vold. Det virker sjelden, eller i det minste svært sakte og svært dårlig.

Kolonimakter har kjørt denne taktikken over hele verden i flere hundre år. Det har etterlatt dype sår. De fleste av dagens problemer i Midtøsten kan spores tilbake til den tiden da Europa og USA byttet på å kontrollere ressursene i området og tvang menneskene der til å se på Vesten som herskere.

Sanksjoner har også vært et slags våpen, med økonomiske sanksjoner, utestengelse fra sportsarrangementer og mer. Russland har vært under sanksjoner i noen år nå. Det er forståelig at vi i Europa ikke ønsker å samarbeide med et folk som oppfører seg som russerne gjør.

Men er det folket som oppfører seg på denne måten, eller er det myndighetene eller diktatoren? Graver vi vår egen grav ved å nekte å ha kontakt med Russland? Eller kanskje presser vi russerne sammen? Hjelper vi diktatorens narrativ med å vise at den vestlige verden er imot russerne?

(For sikkerhets skyld; alle som kjenner meg vet hvor jeg står når det gjelder Russlands invasjon av Ukraina. Vi gjorde om TBWA på Island til et fellesskapssenter for ukrainske flyktninger med gratis mat for opptil 300 personer per kveld, i 4 måneder mens offentlige myndigheter organiserte seg for å håndtere denne gruppen i begynnelsen av invasjonen.)

Det samme gjelder for Israel. Hvis vi kutter dialogen så skjer bare én ting. Samtalen fortsetter uten oss, uten at vår stemme blir hørt. Dermed én stemme mindre som taler for medmenneskelighet. Én stemme mindre som kan gjøre verden bedre.

Slik fungerer vi som mennesker. Blir vi angrepet, reflekterer vi sjelden over over synspunktene og argumentene til angriperen. Nei, vi presser oss sammen og forsvarer oss. Det er akkurat dette limet vi gir til regjeringer og diktatorer i de landene som blir utsatte for sanksjoner og boikott. Jeg forstår sinnet mot de som bruker undertrykkelse og vold. Men vi må ikke glemme at når en regjering eller diktator bruker vold, er ikke nødvendigvis alle innbyggerne i landet enige i det. Hvis vi dømmer og utestenger hele folket i stedet for å snakke med dem, så kan folket forenes mot oss, og vi går glipp av dialogen og påvirkningen.

Det ville vært lett for Beyoncé å hate countrymusikk og nekte å boikotte arrangement der countryartister opptrer. Men hun bestemte seg for å gjøre akkurat det motsatte og nettopp med dette grepet endre countrymusikken for fremtiden.

Hvis vi alle tenkte litt mer som Beyoncé, ville verden blitt bedre.