For noen uker siden presenterte Næringsminister Cecilie Terese Myrseth og regjeringen et nytt veikart for kreativ næring i den hensikt å bedre rammevilkårene våre.  På mange måter kan man vel si at dette veikartet kræsjer allerede i startblokken, da det vel bare er i departementene at man snakker om én kreativ næring. Veikartet skal faktisk dekke alt fra kunst og arkitektur til design og reklame. Joda – alt handler om kreativitet, men med vidt forskjellig struktur, formål, uttrykk, kundegruppe og inntjeningsmodell. Da burde det ha vært innlysende at det blir vanskelig å finne gode tiltak som dekker alle disse.

Så har da resultatet også blitt et veikart uten tydelig retning for noen og uten tiltak av betydning for reklamebransjen.

Er det så viktig da? Ja! I et land hvor antallet merkevarer på internasjonalt nivå er på høyde med antall svenske krigshelter, trenger vi kreatører og rådgivere som kan løfte norsk næringsliv ut i verden. I tillegg står vi overfor store omveltninger som følge av det grønne skiftet, eldrebølgen og en mer ustabil verden. Dermed trengs det kommunikasjonskompetanse på et høyt nivå i det offentlige så vel som i det private næringslivet.

De siste årene har bransjen slitt med svært lave marginer, timeprisene våre har stått tilnærmet stille de siste 15 årene og antallet konkurser i bransjen var rekordhøyt i 2023.

Det er et sammensatt bilde som har fått oss ut i dette uføret og bransjen vår er nødt til å vende speilet innover og ta et oppgjør med seg selv. Her må imidlertid også det offentlige apparatet ta sin del av skylden gjennom anbudskonkurransene som blir utlyst. Her er ofte kravet til kreative leveranser i prosessene svært omfattende, samtidig som pris vektes høyt. I en presset bransje, fører dette ofte til at man må inngi skambud på pris for å ha en mulighet til å vinne. Ofte er prisene under selvkost og ikke bærekraftige. Anbudsinnbyderne tenker kanskje ikke over dette, eller de tenker at de faktisk gjør det norske folk en tjeneste ved å ha spart dem for noen skattekroner.

Det er feil.

Å måtte godta timepriser som ikke er bærekraftige, er i mange tilfeller det samme som å føre enda flere ut i permitteringer eller konkurs. Dette koster skattekroner.

Å la timeprisen utgjøre en stor andel av vurderingen, kan i mange tilfeller gå på bekostning av kvaliteten og effektiviteten på løsningene.

Det er heller ikke sikkert at det er de beste ressursene som blir brukt på disse oppdragene, og man skal ikke se bort fra at det er fristende for anbudsvinneren å lete etter tilleggsinntekter, for å få det hele til å gå rundt. Da har man ikke spart noen skattekroner – kanskje tvert imot.

Så hva er det vår bransje hadde trengt av dette veikartet? Svaret er såre enkelt, mer ansvarlighet i offentlige innkjøp. Jeg har ikke alle svarene, men en begynnelse kan være at anbudene forholder seg til reglene i Kreativt Forum og ANFOs retningslinjer. I tillegg bør ikke timepriser overstige ti prosent av vurderingen.

Som en stor kjøper av våre tjenester, vil det offentlige gjennom dette både kunne bidra til bærekraftige økonomiske forhold for bransjen og synligjøre viktigheten av effektive og gode kreative løsninger. Det hadde vært en fantastisk start på året fra næringsministeren.

Les også: Slik skal regjeringen styrke kreativ industri – oppretter ny ekspertgruppe