Når stormen har lagt seg er det ingen tvil om at Cannes-festivalen 2015 sett med norske øyne ikke var noe gullår. Kritikken har haglet fra fjern og nær og omtrent alle de norske jurymedlemmene har bedt den samlede bransjen om å skjerpe seg.

Den som kanskje gjorde seg mest upopulær i den norske leiren var nok Erik Heisholt, som krast uttalte at norske kreatører burde være på jobb under festivalen og ikke på ferie. Og for å kaste rosévin på bålet vil jeg si meg delvis enig. Det som skremmer meg er hvor mange som er på festivalen uten å ha delegatpass.

I en oversikt fra Espen Strand Henriksen, Cannes Lions-representant i Norge, går det frem at det i år var 103 norske delegater tilstede med pass. Tar man vekk jurymedlemmer, Young Lions-deltagere og presserepresentanter, sitter man igjen med 77 festivalpass. Tar man videre vekk deltagerne fra MK Norway og Neolab by Knowit, sitter man bare igjen med 14 norske delegatpass, fordelt mellom McCann, DDB, Creuna, Anfo, CAPGemini, Try/Apt og Aftenposten.  Noe som kun er en brøkdel av antallet norske kreatører som faktisk var heldig nok til å være tilstede under festivalen.

Kostnaden med festivalpassene til kreatørene er horribel høy, men det jeg stiller meg undrende til er allikevel hvordan så mange norske byråer tør å velge vekk denne investeringen. For hvordan skal vi overbevise kunder om å putte penger bak kreativitet, om ikke bransjen selv tar seg råd.

I MK Norway sender vi alle kreatørene til Cannes med fullt pass. Dette spiser helt klart mye av vår egen bunnlinje på kort sikt, men hvert eneste år ser vi en markant bedring av det kreative nivået i byrået, som en direkte konsekvens av tilstedeværelsen. Personlig mener jeg at uansett hvor mange bransjeblader man leser, er foredragene og shortlist-utstillingen i Cannes uunnværlig kreativ input for å holde seg oppdatert på faget.

Så selv om vi selvsagt skulle tatt med oss flere løver hjem til Norge, ser jeg ikke på årets festival som mislykket. Jeg vil faktisk tørre å påstå at årets festival var en av de beste på mange år for den norske modellen, med tanke på størrelsen og strukturene vi jobber med i et lite land.

For om jeg skulle peke på en tendens, var årets festival en viktig påminner om at man ikke trenger de enorme in-house-avdelingene og astronomiske budsjettene for å gjennomføre de virkelig gode jobbene. Fulgte man prisseremoniene gjennom uken, kunne man tydelig se en tendens på at det var betydelige flere ”mindre team” enn tidligere år som gikk på scenen for og motta de gjeveste prisene. Og ikke kun de store.

Det er lenge siden vi har sett en festival uten de store vinner jobbene som vinner alt på kryss av kategorier, selvsagt var det noen slike fantastiske jobber også, men for å være ærlig hadde jeg trodd at kampanjer som ”Like a girl” fra Always og ”The other side” fra Honda ville gjort det enda bedre.

I årets festival ble hele faget premiert. Da selvfølgelig de store idéene, men også noe så gammeldags som solid håndverk. Art Direction, historiefortelling, craft, enkelhet, viralitet, kompleksitet, humor, PR og luring.

Slik jeg ser det har årets juryer på mange måter ikke gått i noen buzz-felle, men brukt hele paletten og simpelthen premiert de beste jobbene. Og heldigvis var det kun et fåtall av disse jobbene som var for store og komplekse til at de ikke kunne vært laget av et norsk byrå, med en modig kunde.