Han flyttet fra Hemsedal til Oslo i 1983 - et års tid etter at de første sendetillatelsene for nærradio var utstedt. Det kan høres smått ut, men det var i virkeligheten en medierevolusjon. Plutselig mistet NRK sitt monopol på kringkasting. Faarlund skulle studere data, men tankene hans var et annet sted. De første nettene i Hovedstaden bodde han på ungdomsherberge.

- Da lå jeg om natten og hørte på Hans Bratterud. Dette var radio jeg aldri hadde hørt før, sier Faarlund.

Bratterud var pastor i den karismatiske pinsemenigheten i Oslo Fullevangeliske Kirke, og frelste innringere på direkten gjennom OFKs nærradiostasjon.

I den første prøveperioden ble det utstedt 50 konsesjoner, fordelt på ti steder i Norge. Reklame var forbudt, kommersielt drift var ikke tillatt og det ble stilt strenge krav til programmenes innhold. Radio Motor som ble drevet av Norges Automobil-Forbund (NAF), var en av de store nærradiostasjonene, men kanalen gikk konk et snaut år etter at det ble åpnet for reklame. På fredager var det kommende NRK-stjerne Alf Tande Petersen, som ledet morgensendingen. Faarlund stod opp tidlig disse dagene.

- Tande-P hadde konkurranser, og bød på morsomheter som «Let it spoon - la det skje». Sånne teite ting, som ingen andre sa på radio den gang. På NRK var alt så ordentlig, sier Faarlund.

Så mens NRK sendte fiskerirapporter på radio, bestemte Faarlund seg for å prøve seg i studentradioen Radio Nova. Han ville spille popmusikk, og hadde skrevet et konsept for en topp 30-liste han hadde lyst til å lage. Faarlund var som mange andre på hans alder, inspirert av Radio Luxembourg, men på norsk radio eksisterte det ikke mange programmer av denne typen.

- «Ti i skuddet» med Vidar Lønn Arnesen fantes, men det var allerede gammeldags. Likevel ristet Radio Nova på hodet. Slik kommers radio ville de ikke lage, sier Faarlund.

Han forsto etter hvert at de som drev med radio den gangen, ikke var interessert i å lage kommersiell radio.

- De drev med radio fordi de hadde et budskap å belære folk. Da gikk jeg til Kulturradioen, som jeg hadde hørt mye på. «For deg som vil vite mer» var slagordet deres. Det var ikke helt min greie, men jeg hadde lært av opplevelsen med Radio Nova, så jeg gikk inn og sa at jeg hadde lyst til å lage nyheter. «Velkommen skal du være», sa de. Alle jobbet gratis, det var bare å finne en seg en pult, rydde unna tomflaskene og sette i gang. Etter et halvt år hadde jeg en fot innenfor og kunne starte topp 30-lista, sier Faarlund.

Senere skiftet Kulturradioen navn til Radio 1.

- De gamle AKP-erne som hadde startet kanalene, forlot stort sett lokalet. Vi unge var igjen. Allerede året etter navneskiftet var vi størst i Oslo og største lokalradio i landet, sier Faarlund.

Dermed ble Faarlund del av et nytt radiomiljø, sammen med nevnte Jørgen Slips og Lars Eikanger som i dag jobber i Radio Metro og Madeleine Cederström, som i dag jobber for NRK. 

I begynnelsen var det begrenset med frekvenser, og i de store byene måtte radiostasjonene dele døgnet mellom seg. Etter hvert ble frekvensene flere, og det kom noen seriøse aktører på banen. Radio Oslo utfordret NRK med gjennomarbeidede reportasjer. Kanalen ble startet av kommende tv-fjes som Jens Brun-Pedersen, Jan Øyvind Helgesen, Petter Nome og Kristine Støp (mangeårig programleder i NRK), men flere av nærradiokanalene fikk aldri noe langt liv. Profilen til Radio 1 skulle vise seg å være mer levedyktig.

- Vi var «happy-go-lucky»- ungdommer som ville lage kommers radio. Vi kalte programmene våre for «FLASH Bang Show» og slike ting. Kommers var et skjellsord hos AKP-erne og en hedersbetegnelse hos oss. Jo mer kommers, jo bedre. Det var en reaksjon på at alt var så ekstremt antikommersielt, sier Faarlund.

Radioreklame var ikke lov, men Faarlund og kollegaene fant en måte å omgå loven på.

-Dette var i jappetiden, med masse penger i omløp, så vi lagde stillingsannonser på radio. Det hadde vi lov til. Men stillingsannonsene hadde reklamens form. Det var like før vi spilte Coca-Cola-sangen for så å si at de trengte ny sentralborddame, sier Faarlund.

I 1987 kom et tydelig tegn på at reklameforbudet sto for fall. Da ga gruppen «Ute til lunch» ut singelen «Ute til lunch». Låten var spesialskrevet for reklamebyrået Ted Bates og proppfull av reklame for kommersielle aktører som Peppes Pizza, Saga Solreiser og Tidemanns Tobakk. Den hadde klar adresse til statskanalen: «Dette æ’kke promotion, dette æ’kke reklame. Jeg synger om ting som har skjedde meg, så navna må jeg jo ha med. Allikevel tror jeg nok dette blir bannlyst av NRK. Så kanskje detter er siste gang du hører sangen nå.»

Bak den kontroversielle hitlåten stod Lars Kirkevold og Torstein Bieler. Singelen gikk – ironisk nok – rett til topps på «Ti i skuddet» i NRK, solgte 15.000 eksemplarer og lå 14 uker på VG-lista. 1.mai 1988 ble radioreklame tillatt. Man ville imøtekomme de politiske visjonene om mangfold og ytringsadgang som hadde vært begrunnelsen for monopolets fall i 1988, uten å måtte finansiere radiostasjonene med statlige tilskudd.

- Reklame var ondet alle visste kom til å følge med, en eller annen gang. Man måtte jo betale på et vis. I 1988 ble det frislipp, og Coca-Cola sponset min topp 30-liste, sier Faarlund.

Reklamens inntog banet veien for mer profesjonelt drevne, kommersielle radiokanaler, og fem år senere fikk den første riksdekkende, kommersielle radiokanalen, P4, konsesjon til å sende til å sende fra Lillehammer. Faarlund sier han fortsatt blir imponert over kvaliteten når han hører gjennom gamle klipp fra den tidlige Radio 1-tiden, og gir uttrykk for at hans synes mange av mange av de kommersielle kanalene i dag har blitt for like.

- Alle vil være «din hitradio», som Radio 1 til slutt endte som. Nå kan du like godt høre på P5, NRJ eller The Voice, sier Faarlund.

Mesteparten av teksten i denne artikkelen er hentet fra en artikkel som sto på trykk i Kampanje Radiospesial i 2013. Denne spesial-utgivelsen ble laget i forbindelse 20 års-jubileet for ophevelse av NRKs radiomonopol.