Siden mai 2014 har Linda Nordheim Kling jobbet med å snu McCann-skuta i Norge. - De første tre-fire månedene var beintøffe, innrømmer hun. Foto: Eivor Eriksen
- Konkurranseinstinktet er nesten en sykdom
Men snuoperasjonen i McCann har ikke bare vært enkel. - Det hendte at jeg satt i bilen og slo hodet i rattet, sier Linda Nordheim.
Publisert / Oppdater
Hilde NymanJournalist
For Linda Nordheim Kling kan det skje helt plutselig. Helt intetanende går hun på gata, og ser en sprek småbarnsmor med barnevogn.
- Så tenker jeg: «før neste hushjørne skal jeg ha gått forbi henne». Eller at jeg løper på tredemølle på Elixia og mannen på mølla ved siden av speeder plutselig opp. Ikke pokkern om han skal løpe fortere enn meg! Et par ganger har jeg besvimt eller kastet opp etter sånne episoder, ler hun.
Kanskje er det konkurranseinstinktet fra den tidligere håndballkarrieren som henger igjen, men hun innrømmer;
- Det er nesten en sykdom, sier hun.
Ville forandre verden Hun er oppvokst på Rygge i Østfold som yngst av to søstre. Arbeidslivet kunne bestått av en hverdag der én lang plasthanske og en syk ku kunne stå på blokka den ene dagen. Kaniner, hester, hunder eller katter en annen. For den unge Linda med kun ett etternavn; pikenavnet Nordheim, var kjærligheten til dyr nesten større enn alt annet. Så stor at det var dyrlege hun ville bli.
- Men så innså jeg at hagen min som voksen kom til å bli full av dyr, så jeg skrinla det.
På listen over potensielle yrker til Linda Nordheim Kling, sto det lege på plassen under dyrlege. Ubeskjedent bekrefter hun at det var «å forandre verden» som var planen.
- Men heldigvis hadde jeg en mor som var fornuftig og skaffet meg sommerjobb på sykehuset. Der kom det inn en tragisk dødsulykke. Det var en familie som hadde vært i en bilulykke der pappaen overlevde, men mor og to barn døde. Det fikset jeg dårlig, forteller hun åpenhjertig.
Opplevelsen satte dype spor og gjorde at kursen igjen ble endret.
- Litt tilfeldig begynte jeg å studere markedsøkonomi. Men da jeg var ferdig, følte jeg meg litt som i den Pink Floyd-sangen – at alle kom ut i en firkanta boks.
Resultatet ble ytterligere studier – sosialantropologi der studiestedet var Thailand. Møtet med flyktninger i en vanskelig livssituasjon gjorde dypt inntrykk på en ung Linda.
- Jeg fikk noen a-ha opplevelser, og det ga meg litt i forhold til hva verden er og hva jeg vil være, sier hun.
Det slo meg da jeg kom hit, at dette var en gjeng som hadde mye i seg, men som hadde mistet selvtilliten.
Vekket konkurranselysten Derfor kan det kanskje virke overraskende at den første jobben hennes ble i bedriften Benova - en ren selgerjobb med tøffe provisjonsmål og bonusavtaler.
- Det var også litt tilfeldig, men da jeg kom inn i et selgermiljø som snakket mye om provisjoner og bonuser, merket jeg at konkurranseinstinktet ble vekket. Jeg tenkte at dette har jeg lyst til. Det gikk kjempebra. For min første bonus kjøpte jeg meg en Ford Ka, forteller hun stolt.
I selgerjobben fikk hun sitt første møte og kjennskap til mediebyråene. Og da sjefen sluttet for å begynne i Mediacom, ble Linda med på flyttelasset.
- Jeg hadde nok et ekstremt behov for å få utløp for den kreative siden min, derfor startet jeg to selskaper ved siden av Mediacom-jobben; Kling Production 5 og BrainandCircus, sistnevnte med min eks-mann. Der utviklet vi tv-konsepter og skapte filmevents som «Ringenes Herre»-arrangement i Oslo Spektrum, Harry Potter- og Star Wars-lanseringer. Alt for å få brukt mine kreative sider.
Hun ble i Mediacom i over ti år, og da hun forlot mediebyrået, var det for å bli konsulent i Try reklamebyrå og det digitale datterselskapet Apt. Hun beskriver Try/Apt som et «fantastisk sted»
- Try var jo selve drømmestedet. Den store stjerna. Det var et sted jeg tenkte man kunne jobbe når man var voksen. Der hadde jeg noen vanvittig lærerike år. Da jeg startet følte jeg meg så dum. Jeg pugget digitale og tekniske ord i to måneder, ler hun.
Det er spesielt én Try-kollega hun føler at hun har lært mye av:
- Jeg takker både én, to og tre ganger til Eivind Moe. Det er ingen jeg har lært så mye av som han. Kan jeg være like til stede og engasjert som han når jeg er 70, kommer jeg til å være lykkelig.
Ville ikke være pitsjbyrået For i 2013 kom tilbudet hun ikke klarte si nei til. Å lede McCann i Norge.
- Jeg tenkte følgende; «Det verste som kan skje, er at du ikke får det til. Da har du lært. Hvis du derimot får det til, har du i hvert fall lært», sier hun.
Da var det bare å brette opp ermene. Og innrømmer at første møte med de McCann-ansatte grudde hun seg til.
- Jeg var skitnervøs. Tror jeg skiftet kjole fire ganger! Og prøvde å skrive ned hva jeg skulle si. Jeg følte at alt ble konstruert og politisk korrekt. Det endte med at jeg bestemte meg for å være meg sjæl. Jeg måtte si de tingene jeg tror på og ikke prøve å være noe annet, sier hun.
Flokken var begeistret. Og de trengte en entusiastisk leder som kunne ta dem videre inn på nye veier.
- Det slo meg da jeg kom hit, at dette var en gjeng som hadde mye i seg, men som hadde mistet selvtilliten. De hadde blitt hausset ned. Jeg husker jo det, fra jeg jobbet i Try, at vi syntes synd på folka i McCann som ble disset – blant annet av dere i Kampanje, sier hun og setter stålblikket i journalisten. Og ønsker kanskje en stotrende innrømmelse? Man lar påstanden henge i luften.
- Dette var en gjeng som hadde mistet mye. Det hadde vært rådgivertungt og preget av menn i dress.
Dama med et tilsynelatende utømmelig lager av energi, med et stort smil og en latter som sitter løst, innrømmer at det ikke akkurat var en «walk in the park» å snu om på det store byrået.
- De første tre-fire månedene var beintøffe. Det hendte jeg satt i bilen og slo hodet i rattet for at ingen her skulle se det. Jeg kunne heller ikke tillate meg å miste energi.
Byrået stanget nærmest hodet i veggen og kom på andreplass i mange pitsjer og ble ikke invitert med i andre, viktige pitsjer. Noe måtte gjøres for å snu utviklingen.
- Vi fikk jo tilbakemeldinger om at vi leverte bra, men at de var usikre på byrået. Vi innså at vi har jo det viktigste; faget og kreativiteten, og bestemte oss for å komme oss over kneika. Og etter jul 2015 vinner vi alt. Vi fikk Tine, Norsk Tipping og Rema. Endelig hadde vi knekt koden, det var utrolig bra! Folk skulle bare visst hvor mange timer som ligger bak de pitsjene vi vant. Det handler om å ikke gi opp. De som jobbet her var redde og urolige for arbeidsplassen sin. Selv da vi begynte å lykkes tror jeg folk tenkte «er dette en topp eller stabiliseres vi»?
Artikkelen fortsetter etter bildet.
Ujålete: Linda Nordheim Kling har ikke «murt seg inne» på et kontor, men sitter i landskap. - Vi er én gruppe og én flokk. Det er ikke jeg, men vi, sier hun. Foto: Eivor Eriksen
: Linda Nordheim
Alder: 41 år
Jobb: Administrerende direktør i McCann Norge (siden 2014)
Tidligere jobber: Try/Apt, Mediacom, Benova
Favorittsitat: «Living life, because in the end, it ´s not going to matter how many breaths I took, but have many moments that took my breath away.»
Lederfilosofi: «Stand upright, speak thy thoughts. Declare The truth thou hast, that all may share. Be bold. Proclaim it everywhere. They only live who dare» Voltaire
En samling med gjess Når hun skal beskrive flokken sin, er det bildet på en flokk med gjess hun sammenligner det med. For gjessene står sammen. Når de flyr, er det i V-formasjon, noe som gjør at hele flokken får 71 prosent bedre flykapasitet. Det går raskere og bedre sammen.
Linda lar hendene formes i en V når hun snakker.
- Vi skal gå i én retning i samlet tropp, som gjessene. De bytter alltid på å fly forrerst! Det er sunt, fordi alle må eie en prosess for at den skal kunne drives fremover. Hvis én kollega jobber overtid hver dag, skal man spørre om det er noe man kan hjelpe med. Vi er én gruppe og én flokk. Det er ikke jeg, men vi. Vinner Stein og Torstein [Simonsen og Greni, red anm], vinner hele byrået.
En som Kampanje snakket med som research til dette intervjuet uttalte følgende; «McCann har blitt opptatt av å være interesserte, ikke bare interessante».
Utsagnet setter henne bittelittegranne ut, før hun smeller tilbake;
- Åh! Det er så bra sagt at det nesten er irriterende at jeg ikke har klart å si det selv. For det er akkurat det som er den store endringen - du må være virkelig interessert. I faget, kundene og alt. Du må vise at du bryr deg, sier hun.
I første halvår av 2016 har McCann bestemt seg for å ikke delta i pitsjer og heller konsentrere seg om de kundene de har og gjøre en god jobb for disse.
- Nå skal vi ikke pitsje før vi kjenner at vi har kontroll. Vi kan ikke bare være pitsjbyrået. Nå skal folk her få ro til å lære seg å kjenne kunden. Et kundeforhold er noe man må utvikle over tid. Det handler om å gå fra nyforelsket til kjærlighet.
Og pilene peker riktig vei. Resultat før skatt i fjor endte på - 4,2 millioner kroner, noe som er en forbedring fra året før, da tallene var knallrøde – 12,5 millioner kroner.
Rock'n roll i reklamen Like etter sommeren ble det kjent at den serbiske investoren, musikkartisten og reklamemannen Srdjan Sapers kjøper de nordiske McCann-byråene.
- Dette var ikke noe nyhet for meg da det ble kjent. Jeg er kjempepositiv, men må innrømme at jeg var litt skeptisk helt i starten. Men da jeg fant ut at han har drevet og eid reklamebyråer i 16 år, samt at han kommer med et åpent sinn og sier «hva er ideen med McCann i Norge» og lover at vi får beholde overskuddet vi genererer, ble jeg beroliget.
At ny og gammel Norden-sjef røk uklar om hva som hadde skjedd i McCann, har hun ikke lyst til å blande seg inn i.
- Dette er før min tid, og en historie jeg ikke kjenner godt nok. Her må nok Thomas og Richard ha sine meninger, sier hun.
Som ledd i Sapers McCann-oppkjøp, ble det signalisert at det nå skal åpnes for at ansatte skal kunne kjøpe seg inn. Spurt om hun kunne tenke seg å bli partner i McCann Norge drar hun litt på det og vrir seg på stolen.
- Jeg vet ikke. Det er ikke så viktig for meg. Det er sikkert fint å eie noen aksjer, men det er ikke en driver for meg, sier hun.
Og kommer med en aldri så liten avsløring;
- Da tror jeg kanskje heller jeg vil gjort noe fra bunnen av og skapt noe eget. Jeg har nok et iboende gründer-gen. Når jeg for eksempel ser på Pol og det engasjementet og dynamikken de har… sier hun – med et litt drømmende blikk.
Jeg har også lært å omringe meg med folk som fyller på, ikke tar av.
Energikilden Samtlige av kildene som Kampanje har snakket med om Linda, bruker order energisk om henne. Men også ord som rastløs, engasjert, aktiv og et ekstremt konkurranseinstinkt.
- Hvor henter du energien fra?
- Det er nok noe man har. Jeg tror også at jeg er genuint glad i livet, og utforsker det. Ja, jeg er rastløs og må stadig prøve litt nye ting. Jeg har også lært å omringe meg med folk som fyller på, ikke tar av. Det betyr ikke mennesker som trenger deg, men som stoler på deg. Jeg liker godt sitatet «Enhver ting du tror du ikke kan, men får til, drar deg fremover».
For selv om hun definerer seg som «en som ikke helt vet hva hun skal bli når hun blir voksen», ser hun at med alderen er det en del ting man blir mer avslappet på.
- Jeg liker egentlig ikke nyttårsforsetter, men i år hadde jeg det at jeg skulle tørre å feile mer. For har jeg feilet mer, har jeg også flyttet meg et stykke videre.
Livet fyller hun også med sønnene Edward på 14 år og Liam på 9 år. Når hun er sammen med dem annenhver uke fylles dagene med blant annet håndball og fotball, men også film og serier i sofaen. Så det må tydeligvis ikke være bånn gass hele tiden.
Ny sjef i Mediacom? Nylig ble det kjent at hennes tidligere sjef i Mediacom, Ruben Søgaard melder overgang til jobben som kommersiell sjef i Finn. Kampanje ymter frempå at kanskje hun er aktuell som Søgaards arvtaker i Mediacom?
- Mediacom har vært barndommen og ungdomsåra. Jeg vil alltid ha et stort hjerte som banker for Mediacom. Og Ruben var en fantastisk sjef, så det er veldig store sko å fylle. Jeg tror mere på en konstellasjon med både et mediebyrå og reklamebyrå. Slik de hadde i riktig gamle dager. Noe sånt ville vært veldig gøy å lede. Så tja. Mediacom er spennende, men under forutsetning av at det kan bli noe mer.
Sirkelen er sluttet når Linda Nordheim Kling etter mange runder med seg selv har bestemt seg for å skifte navn tilbake til pikenavnet. Selv om Kling-navnet er del av hennes identitet som voksen, er det en tid for alt. Samlivsbruddet for en tid tilbake har blant annet ført til at hun nå er tilbake i manesjen som Nordheim.
- Jeg vet faktisk ikke hvor tett knyttet Kling er til min identitet. Jeg er jo meg uansett. Det har vært en tilvenningsfase, men det kjennes helt rett nå. Jeg var på tur med tidligere SMFB-sjef Christian Steen, som mente at jeg måtte se det hele som en mulighet for å kunne bygge en ny merkevareidentitet. Og han er jo en smart fyr, avslutter hun.
Jeg liker egentlig ikke nyttårsforsetter, men i år hadde jeg det at jeg skulle tørre å feile mer.