Kina-ekspert mener regimet lykkes med OL-strategi: - Har hatt god kontroll på utlendingene

I år arrangeres vinter-OL i Beijing i Kina, og beskyldningene om «sportsvasking» florerte lenge før de olympiske vinterlekene for 2022 satte i gang. I forkant av årets vinter-OL krevde menneskerettighetsgrupper diplomatisk boikott av arrangementet, og USA flere EU-land har latt være å sende offisielle representanter til vinterlekene.

Professor ved instituttet for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole, Øystein Tunsjø, sier til Kampanje at han er noe overrasket over at det ikke har vært noen former for protester aller aksjoner mot Kina.

- Jeg synes Kina har klart seg ganske greit. Jeg trodde kanskje man ville se enda mer kritikk og aksjoner fra utøvere og protestanter, men det har vi ikke sett mye av. Det har gått knirkefritt, gitt den diplomatiske boikotten i forveien. Den har ikke latt seg gjøre og Kina har fått vist fram landet så godt det lar seg gjøre, sier Tunsjø.

Han forteller at han hadde forventet flere aksjoner og politisk pregede nyheter, spesielt etter at flere av Vestens mektigste land gikk inn for diplomatisk boikott.

- Samtidig hadde det vært verre for Kina hvis flere av utøverne hadde protestert mot karantenebestemmelser, dårlig mat og hvis det hadde vært mye mer bråk rundt hvor strikt og strengt det er i Kina, eller hvis det hadde oppstått episoder hvor utøvere hadde protestert med rop om Tibet og Xinjiang-provinsen. Men det har gått fint. De har klart å holde god kontroll på det. Så det skal sies at lekene har gått bra for seg. At det blåser for Thingnes Bø på standplass kan ikke de noe for, så det har gått bra, sier Tunsjø.

Les også: Amnesty reagerer på Schibsteds Kina-reklame: - Det mest åpenbare eksempelet på sportsvasking

- Strategien har lyktes

- Hvilke inntrykk tror du TV-seerne sitter igjen med av Kina så langt i olympiaden?

- Det er vanskelig å si. TV-sendingene og bildene er bra med flotte stadioner og anlegg, og det er veldig proff gjennomføring. Jeg føler at det fra et idrettsperspektiv er interessant med langrenn i høyden, og at det er et arrangement som funker til tross for utfordringene de har med covid, sier Tunsjø.

Han sier at han ikke tror seerne får et negativt bilde av Kina utifra TV-bildene som har blitt sendt.

- Og når utøverne heller ikke sier noe på live-TV, så ser det bra ut. En gest til støtte for uighurene, folket i Hong Kong eller lignende hadde vært det verste, men det er ingen som har gjort det, sier han.

- Synes du kineserne har lykkes i sitt forsøk på å sportsvaske landet? Altså valse over bruddene på menneskerettighetene gjennom å vise frem OL?

- Jeg tror de til en viss grad har klart det, men det var mange som var klar over menneskerettighetsbruddene på forhånd. Utlendingene var veldig klar over det, men de har holdt kjeft. Det viktigste for Kina er uansett ikke om utlendingene har inntrykk av det, men at kineserne ikke har det. Derfor er det viktig å ha kontroll på utlendingene, og denne strategien har de lyktes med. De har klart å legge lokk på ting, så Kina fremstår som et veldig flott samfunn, sier Tunsjø.

Han mener imidlertid at de som besøker Kina utenfra opplever landet som et kontrollert og overvåket samfunn.

- Det har ikke kineserne klart å vaske bort i olympiadens ånd. Journalister og atleter som er i Kina, og som hadde en følelse om at det samfunnet var overvåket før de dro, drar nok fortsatt hjem med en følelse om at staten kontrollerer og at det er lite frihet. Så det tror jeg ikke de har klart å vaske bort, men det er ikke sikkert det var et ønske heller. Det er kanskje noe de ser på som en styrke.

- Ikke vært det sportsvasking-arrangementet man fryktet

Therese Sollien, kommentator i Aftenposten, sier at hun synes det har vært en god og kritisk nyhetsdekning av OL i Kina. Hun kjenner seg ikke igjen i at den norske suksessen under OL har skygget for den kritiske dekningen.

- Man må også ha i mente at journalistene som er i Beijing operer under svært krevende forhold. De er i en slags «verden i verden», en boble, der de ikke kan gå ut å lage de reportasjene de ellers ville gjort, sier Sollien.

- Hadde du forventet mer oppmerksomhet rundt Kinas behandling av uighurene eller deres forhold til Hong Kong?

- Jeg synes det er vanskelig å svare enkelt på det, men man kan si at dekningen av Kina ofte blir fulgt av kritisk oppmerksomhet, og at dette har ikke vært det sportsvasking-arrangementet man fryktet. Kritikkverdige forhold har vært en del av dekningen. Det blir også litt feil å forvente at sportsjournalister, som dekker det som skjer i skisporet, skal nevne menneskerettigheter i et hvert åndedrag, sier Sollien.

Hun peker også på at synes flere kommentatorer og utenriksjournalister har gjort en god jobb med dekningen av Kina.

- Min Aftenposten-kollega Kristoffer Rønneberg, som nylig kom tilbake fra Kina, er et godt eksempel på en som har vært flink til å rette oppmerksomheten mot noe viktigere enn at folk går fort på ski.

- Forbindes med autoritære regimer

- Du er altså ikke enig at Kina lyktes i «sportsvaske» seg?

- Nei, og det hører med at etter hvert som kostnadsspiralen til disse sportsarrangementene har vokst, jo mer forbindes de med autoritære regimer. Det samme gjelder vinter-OL i Sotsji og fotball-VM i Qatar - en stat med forferdelige menneskerettighetsbrudd. Man blir ikke blind for menneskerettighetsbrudd bare fordi noen scorer en ball, sier Sollien.

- Man kan også si at disse arrangementene fører med seg noen ulemper, fordi det gjør at disse regimene får oppmerksomhet rundt noe de vil holde skjult, verden over, legger hun til.

- Men hvorfor ønsker da land som Kina å arrangere OL?

- Hensikten er ikke å få en masse kritisk journalistikk, men å vise frem et hypermoderne land som arrangerer det mest praktfulle OL noensinne. Det er beskjeden man vil sende ut, men så er det jo ikke alltid ting går etter hensikten. Jeg stiller meg litt tvilende til hvor godt «sportsvasking» fungerer.

Sollien legger til at hun synes det er urimelig å kreve at idrettsutøvere «alltid skal dyttes foran når man skal si ifra eller ta avstand».

- Det er folk som bruker hele livet på å sprinte på to planker, så skal de brukes som et redskap i et lands markeringsbehov. Hvorfor ikke heller markere der det faktisk har betydning, som for eksempel i Norges eksport av laks til Kina, spør hun retorisk.