Forbudet mot politisk reklamefilm i Norge ble innført for å unngå en situasjon der pengesterke aktører kunne dominere den politiske dagsordenen. Hensikten var å sikre en mer rettferdig og balansert offentlig debatt, der alle partier hadde lik tilgang til å nå velgerne. I lovteksten står det;

«Kringkastere kan ikke sende reklame for livssyn eller politisk budskap i fjernsyn. Dette gjelder også tekstfjernsyn.»

Dagens mediemarked (R.I.P Tekst-TV) er langt mer sammensatt enn da forbudet ble innført. Vi utsettes for politisk påvirkning i betalte kanaler ved alle valg. Har reklamefilmforbudet kanskje fått utilsiktede konsekvenser? 

Partiene kjøper annonsering og PR-rådgivere som spinner saker til pressen og iscenesetter politikere i såkalt fortjente flater. Politisk annonsering er tillatt både på sosiale medier og busskur. Medietilsynet skriver i sin rapport fra 2021; 

«Norske politiske partier flytter en stadig større andel av markedsføringsbudsjettene sine over på digitale flater. En undersøkelse fra Datatilsynet (2019) viste at alle de politiske partiene på Stortinget bruker Facebook for annonsering, og plattformen setter i stor grad premissene for hvilke segmenterings- og annonseringsverktøy partiene tar i bruk. Dette innebærer at avgjørelser som tas i Facebooks styrerom, får direkte konsekvenser for rammebetingelsene for det norske demokratiske systemet». 

Digitale annonser kjennetegnes ved at de sjelden fremfører politikk. Utformingen minner mer om pristilbud på tilbudsvarer, enn politiske budskap. Risikoen ved å la disse annonsene dominere politiske kampanjer er at innholdet oppleves som støy.

De fortjente flatene hengir seg ofte til personfokus. Jeg forstår at vi trenger massekommunikasjon som tillater litt humør og personlighet, men hvor mye politikk er det plass til i realityprogrammer og lørdagsportretter?

I 2024 deltok en rekke politikere i reinspikka realityprogrammer. Sveinung Rotevatn var med på «Norges dummeste», Guri Melby i «Kokkeskolen», Simen Velle i «Vokteren», Henrik Asheim og Anette Trettebergstuen i «Påskekrimlekene», Rauand Ismail i «Kompani Lauritzen» og Olaug Bollestad var å se i «Sofa.

I sum er dette vesentlig ressursbruk, som resulterer i få politiske ytringer. Verken digital annonsering eller PR reguleres av forbudet mot politisk reklame, selv om de representerer pengesterke aktører som ønsker å påvirke den politiske dagsordenen.

Den kreative reklamefilmen har potensial til å faktisk fremføre engasjerende politiske argumenter, altså knytte emosjoner til den politiske saken. Reklamefilm kan i kraft av ladet, visuelt formspråk utløse politiske diskusjoner også blant de middels interesserte velgerne. 

Og helt ærlig; har du ikke litt lyst til å se hvordan partiene regisserer sitt politiske budskap? Kanskje reklamefilmens utforming avslører noe meningsfullt om det politiske standpunktet? Kanskje formatet tvinger politikerne til å selge den politiske saken? 

I dag har PR-rådgiverne med grått hår, grå dresser og skjulte kundelister lovregulert monopol i det politiske påvirkningsmarkedet. Mens ideene til den mer kreativt orienterte «reklame-makeren» holdes utenfor. 

Det er enklere å regulere reklamefilmer i tråd med markedsføringsloven, enn med digitale annonser. For eksempel kan det stilles krav om tydelig merking av reklame som politisk innhold, eller innføres begrensninger på hvor ofte reklamen kan vises i løpet av en sendeflate. I tillegg kan reguleringer sikre at alle partier får like muligheter til å bruke slike flater, slik at budsjettforskjeller ikke gir urimelige fordeler. 

I tillegg kan det kanskje være hensiktsmessig å flytte en større andel av norske politiske kampanjer bort fra Facebooks styrerom, og over til nordiske distributører som Egmont og Schibsted? 

Diskusjonen handler ikke lenger om befolkningen skal utsettes for betalt politisk påvirkning eller ikke, men om hvilke flater det er lovlig å kjøpe seg inn på. Dette til tross for at reklamefilmer kan være en god plattform for politisk kommunikasjon. 

Kanskje er det på tide å revurdere forbudet? Eller er det bare jeg som har veldig, veldig lyst til å lage politiske reklamefilmer?