Daglig leder i Kommunikasjonsforeningen, Anne-Lise Mørch von der Fehr, mente tiden var moden for å innføre et åpent lobbyregister. For to år siden påpekte stortingspolitiker Alfred Bjørlo (V), at tiden til og med var overmoden for et åpent lobbyregister.

Skatteunndragelse, aksjekjøp, eksamensjuks, utnevnelse av venner, godtgjørelsesfusk. Tilliten til norske politikere er skjør og tynnslitt. Et åpent lobbyregister ville til en viss grad adressert dette.

Likevel er noen skeptiske til et åpent lobbyregister. Og det er jo lov. Vil det virke avskrekkende? Føre til at færre forsøker å påvirke? Kan det i praksis flytte forsøkene på politisk påvirkning ut av offentlige kanaler, og inn i det skjulte?

Jeg skal ikke avskrive disse argumentene som helt utenkelige. Men de er ikke tilstrekkelige for å forsvare dagens system.

Dagens lobbyvirksomhet pågår for eksempel allerede i det skjulte. Et åpent lobbyregister ville sendt et signal til resten som ikke er med på «festen» om at det er mulig å påvirke politikken. At flere gjør det, støtt og stadig.

Lobbyvirksomhet utføres også av elever og lærere på fritiden. Av engasjerte foreldre. Utbyggere og vernere. Frivillige organisasjoner. Store selskaper, gründere og sykepleiere. Folk i felten som politikerne har – etter all sannsynlighet – godt av å høre fra.

Selv var jeg og flere med på å påvirke politikerne til å endre finansieringsmodellen i osloskolen. Vi ville avskaffe stykkprisfinansiering i skolen. Modellen førte til at klasserom var fylt til randen på enkelte skoler, fordi skolene fikk mer penger per elev. Resultatet var mindre å rutte med til mindre populære skoler, og mer å rutte med til skolene med høy status og god økonomi.

Natt og dag jobbet vi opp mot Oslo rådhus. Vi satte av tid og ressurser til å gjøre det ved siden av det å være elev. Men vi hadde viktige punkter å komme med. Og et par år senere, i 2019, vedtok Oslopolitikerne en ny modell - skrevet av elevene i Elevorganisasjonen selv. Politikere trengte å høre fra oss.

Jeg mistenker derimot at slike som Elevorganisasjonen er blant mindretallet av de som virkelig satser på politisk påvirkning. Men det kan jeg ikke si det med sikkerhet, fordi den slags nå pågår i det skjulte.

Men en kjensgjerning er det. Nemlig at politisk påvirkning krever tid, ressurser og krefter. Det er rett og slett mer sannsynlig at større aktører har overskudd til dette.

Vi kommer ikke utenom at aktører til stadighet forsøker å påvirke politikken. Det er uunngåelig med et system der beslutningene ikke bestemt på forhånd. Sånn sett er lobbyvirksomhet et demokratisk faktum.

Jeg vil derfor stille følgende spørsmål: Hva sier det oss om det norske demokratiet at det øverste, folkevalgte organet i Norge ikke vil ha mer åpenhet om egne beslutninger?

At nasjonalt folkevalgte, som tidligere var prisgitt stor tillit blant befolkningen, dernest skandalerammet de siste årene, har brukt demokratiske spilleregler, samlet et flertall og sammen gått imot et forslag om mer åpenhet?

Det vi alle trenger, er at personer med stor makt, slik som nasjonalt folkevalgte, er åpne. Men det krever også, av dem, at de er motstandsdyktige overfor dårlig påvirkning. At de rett og slett etterstreber å ta kloke valg.

Og det er jo nettopp dét vi gir dem tillit til når vi velger dem. Er de tro mot denne forpliktelsen, har de liten grunn til å frykte et åpent lobbyregister.

Inntil videre får vi dvele ved det som er et åpenbart, demokratisk paradoks. Nemlig at de som er valgt inn i det norske demokratiets øverste organ – Stortinget - bruker demokratiets spilleregler – flertallet bestemmer - til å stemme ned et forslag som ville bidratt til mer demokratiske spilleregler – et åpent lobbyregister.

Ja, der kan man se. Dét er demokrati, det!