I Dagens Næringsliv 24. oktober skriver kommentator Eva Grinde at vi nå er vitne til en avsporing i den mye omtalte #Metoo-kampanjen. Der enkelte er redd for at dette bidrar til mindre flørting på byen, mener Grinde at debatten må brukes til noe mer konstruktivt. I likhet med henne, er vi helt enig. Slike kampanjer kan belyse samfunnsstrukturer, og bidra til at vi som samfunn tar et oppgjør med mennesker i maktposisjoner som utnytter sin stilling.

Den siste tiden har våre newsfeeder vært full av historier fra kvinner i inn- og utland som forteller om tilfeller der de har blitt utsatt for seksuell diskriminering. Du tenker kanskje at her er to kvinner som ikke ser veggene i sitt eget ekkokammer. Det er delvis rett. Maskineriet i sosiale medier er skrudd sammen slik at vi eksponeres for budskap våre likesinnede engasjerer seg i, noe som gjør at samtalen blir begrenset. Nettopp derfor er det interessant å diskutere hvordan man kan bruke teknologi og sosiale medier som et springbrett for å starte bevegelser som evner å bryte ut av ekkokammeret og inn i den bredere samfunnsdebatten.

For hva er egentlig essensen i slike kampanjer? De gir ofrene en viktig mulighet til å stå opp for seg selv og fortelle om hendelser som på ingen måte er ok. Men hva skjer så? Vi ser ofte kampanjer i sosiale medier som svinner hen og forblir nettopp det den startet som - en hashtag. I mange tilfeller er dette fordi kampanjen er motivert av kommersielle interesser som blir gjennomskuet av mottakeren, og ikke ektefølt engasjement som starter en samtale målgruppen virkelig bryr seg om.

Kampanjer som #Metoo blir av mange referert til som "online feminism", en ny bølge av feminisme på nett der kvinner bruker sosiale medier og kraften i digitale plattformer til å belyse overgrep og kjønnsdiskriminering. Det har gitt kvinner en kontroll over sin egen historie i sosiale kanaler og med det mulighet til å danne nettverk, starte samtaler og kreve endring utover internettets grenser.

Men. Og her kommer et viktig men. Før digitale samfunn som Facebook eksisterte, var poenget med å si ifra om uakseptable hendelser som overgrep at man ønsket å stoppe overgriperen fra å gjøre det igjen mot andre. Delingsplattformer har endret vår motivasjon for å dele. De er gjennom algoritmer optimalisert for å løfte klikkvennlig innhold som generer engasjement uavhengig om det er bra for oss eller ikke.

Ifølge hjerneforsker Molly Crockett kan det føre til at man helt ukritisk viser raseri og følelser uten å egentlig prosessere innholdet eller budskapet man blir eksponert for. Når man liker eller deler lurer man også hjernen til å tro at man har utført en handling. Man går videre med en følelse av lettelse selv om handlingen i realiteten er begrenset til et klikk på telefonen og ikke en viktig prat med et annet menneske. Skal kampanjer som #Metoo skape langvarig, systemisk endring, må samtalen fortsette utover kommentarfeltene. Dette bør ikke være begrenset til arbeidsplassen, men bør fortsette helt ned til skolegården hvor normativ atferd og kunnskap formes. Digitalt engasjement kan så absolutt starte samtalen, men digital handling kan aldri erstatte reell endring.

Kvinnemarsjen som ble et globalt fenomen i forbindelse med innsettelsen av Trump som amerikansk president i januar, er et godt eksempel på denne nye typen "online feminisme". Det som begynte som et enkeltstående event laget av en kvinne på Hawaii, ble til en global bevegelse for kvinners rettigheter. Marsjen i Washington DC 21. januar i år ble den største marsjen i amerikansk historie hittil. Man estimerer at demonstrasjonen trakk tre til fire millioner amerikanere på landsbasis, mange av dem menn og tidligere republikanere.

Også i den grufulle krigen i Syria benytter sivile teknologi for å hjelpe kvinner. Voldtekt er et av krigens brutale våpen. En organisasjon ved navn The Women's Media Center har utviklet et program kalt Women Under Siege. Målet med programmet er å vise på kart hvor voldtekter og overfall har funnet sted, og på sikt bruke dette som en dokumentasjonsbase for videre bevis i fremtidige rettsprosesser.

Disse to ulike, men svært viktige eksemplene viser hvordan vi kan bruke teknologi til å skape reell endring. Som nevnt vil aldri digital handling kunne erstatte reell endring, men det har en startfunksjon. Det begynner kanskje som et event på Facebook eller en enkelt skuespillers hashtag for å sikre mer åpenhet om et vanskelig tema. Allerede har det fått konsekvenser for enkeltmennesker. Potensielt kan det bidra til reell endring i samfunnet som helhet.